Jeg er "mangebarnsfar". Min kones og min situasjon er å betegne som meget tradisjonell. Jeg sivilingeniør. Min kone lærer. Jeg har jobbet veldig mye. Lange dager, mye reising. Min kone var hjemme med barna i mange år - fordi hun ønsket det.
Det har hindret min intelligente, begavede kone å utvikle seg i forhold til utfordringer i arbeidslivet. Men som mange menn i dag skulle jeg så mange ganger ha ønsket å bytte slik at JEG kunne vært hjemme med barna. Skifte bleier. Vaske. Lage mat. Få tid sammen med barna på bekostning av spennende jobb. Kunne VELGE.
Lønnsforskjellen gjorde dette umulig. Så jeg måtte ta min lott. Avstå fra mye tid med barna. Riktignok har jeg hatt glede av jobben min, og det gikk veldig bra. Litt for bra. Ved et tidspunkt da alt pekte oppover og fremover i karrièren, satte min kone foten ned. Nå måtte jeg være mer hjemme. I hvert fall komme hjem hver kveld og ikke være over alle berg og daler i ukevis. Jeg valgte familien. Det kostet meg dyrt i jobbsammenheng.
Fra å være ettertraktet med diverse tilbud om andre jobber, ble jeg borte, glemt, forbisett. Fulgte ikke med i den forventede lønnsutviklingen. Jeg hadde jo "stått av". Økonomien ble presset. Så det holdt også på å koste meg familien. En mann står ikke av karusellen når det går så det suser.
Forventningene om mannens utvikling i jobbsammenheng er heller større i dag enn før. Han forventes å gjøre karrière og få en god inntekt. Han skal forsørge familien. Samtidig forventes mannen å være en god far for barna, en god mann som deler husarbeidet med sin kone. Fortsatt forventes han i tillegg å være den som ordner alt det praktiske i huset, med bilen, med sykler, med båten osv. Det har ikke forandret seg. Ligningen går ikke opp.
Forventningene og tilmålt tid passer ikke sammen. Hvis du er kvinne - hånden på hjertet: Ville du godtatt at din manns inntekt over en årrekke ble redusert med 25 eller 50 prosent hvis han ønsket mer tid for barna, ønsket å jobbe deltid? Ville du ha godtatt å måtte jobbe ekstra for å fylle igjen gapet etter mannens mistede inntekt?
Det savnes en debatt om mannens situasjon og rett til å velge familien, uten at det må bety at han sier farvel til karrièren for evig og alltid. Det er HELDIGVIS akseptert at kvinner i karrièren tar en pause for å prioritere barn og familie en stund. Kvinner har etter lang kamp fått retten til å VELGE. Det skulle bare mangle! Men hvor er aksepten for menn til å gjøre det samme? Problemet med tidsklemmen er så absolutt et problem for både menn og kvinner.
