Befolkningens tillit til at legene velger medisiner til dem uavhengig av påvirkning fra industrien, er tynnslitt. Mer enn 80 prosent av befolkningen tror industrien påvirker legenes medisinvalg. Tilliten mellom lege og pasient er avgjørende i all pasientbehandling, og resultatet bekymrer med rette Legeforeningen.Vitenskapelige undersøkelser understøtter befolkningens uro. Det er dokumentert at leger som har hyppig kontakt med representanter for legemiddelindustrien, er mer villig til å foreskrive nye medisiner til sine pasienter enn leger som ikke har den samme kontakten. De samlede medikamentkostnadene i Norge er på rundt 15 milliarder kroner. To tredeler av kostnadene betales av det offentlige gjennom folketrygden. Kostnader som i stor grad utløses av den enkelte leges signatur på reseptblokken. Det setter leger i en særstilling i sin yrkesutøvelse, ved at de forvalter betydelige offentlige midler.

Kontroll og åpenhet

Onsdag vedtok landsstyret i Den norske lægeforening å lukke døren for all sponsing av kurs i legers etter- og videreutdannelse som gir formell kompetanse. Tilsvarende vedtak ble fattet av Legemiddelindustriforeningen allerede 15. mars. Vedtakene er et skritt i riktig retning når det gjelder å regulere det til dels uryddige forholdet mellom norske leger og legemiddelindustrien. Landsstyrets vedtak med krav om skriftlige avtaler om sponsing, om mer åpenhet om all sponsing av leger, og full innsynsrett i samhandling mellom legemiddelindustrien og Legeforeningens mange grupper og foreninger, varsler også om mer ryddighet enn det man hittil har sett. Det er prisverdig og på høy tid at Legeforeningen tar tak i dette. Det vil imidlertid være naivt å tro at vedtakene løser alle problemer som tette bånd mellom industrien og legemiddelfirmaene representerer. Det er grunn til å tro at vedtakene vil føre til en skjerping av forholdene mellom leger og legemiddelindustri. Faren er at vedtakene kan føre til mer kontakt mellom leger og industrien på skjulte arenaer, hvor personlige kontakter blir viktigere en noensinne. Det er uheldig. Legemiddelindustrien er en kommersiell virksomhet, som helt legitimt forsøker å selge mest mulig av sine produkter. For å påvirke legenes valg av behandling til sine pasienter, forsøker industriens representanter å knytte faglige og personlige kontakter med legene. Dette gjøres blant annet gjennom å invitere til faglige møter, gjennom personlige besøk på legekontorene, og ved å invitere leger til anerkjente medisinske fagkongresser verden over. Dette er velkjente virkemidler som all annen kommersiell virksomhet også benytter seg av, og som det i utgangspunktet ikke finnes grunnlag for å kritisere.Eksemplene er imidlertid mange på aktiviteter de fleste vil karakterisere som ren smøring av leger, med det for øyet å få dem til å sette det aktuelle firmaets medisin på pasientenes resepter. Dette er problematisk sett i lys av at legene er forvaltere av offentlige ressurser.

Laget opprop

En gruppe leger gikk nylig ut med et opprop hvor de beskylder kolleger for å være korrupte i sitt forhold til industrien. De uttrykker bekymring for legenes troverdighet, og for hvordan industriens press og aktiviteter fører til prioriteringer i norsk helsevesen som ikke nødvendigvis tjener den enkelte pasient eller folkehelsen, men som gir betydelig klingende mynt i industriens allerede velfylte kasser. Stadig flere friske sykeliggjøres for å forebygge mulig fremtidig sykdom og for tidlig død. Industrien har testene som forteller deg at du er i risikosonen. Industrien har medisinene som kan redusere din risiko. Det offentliges kostnader til denne typen medisiner øker, og ingen har så langt vært villige til å ta debatten om hva som skal prioriteres. Industrien styrer også i betydelig grad den medisinske forskningen i Norge.Legene bak aksjonen har flere poenger som fortjener bred oppmerksomhet og offentlig debatt, selv om bruk av ordet korrupsjon virker vel sterkt.

Ny forskrift

Tjenestemannsloven setter klare begrensninger for hva ansatte i offentlig sektor kan motta av ytelser og lyter. Legene er underlagt legeloven og helsepersonelloven, som ikke setter de samme grensene. Mange av legene er heller ikke offentlig ansatt. Helseministeren har varslet regulering av forholdet mellom leger og legemiddelindustri i en egen forskrift. Et prisverdig tiltak, som også høster lovord i deler av det gode medisinske selskap. Imidlertid serverer Helsedepartementet industrien muligheter til tette og nære bånd med legene på et sølvfat, når offentlige midler til legers etter- og videreutdannelse, faglig oppdatering, uavhengig legemiddelinformasjon og uavhengig medisinsk legemiddelforskning praktisk talt glimrer med sitt fravær. Da er det duket for sponsorfest. Legemiddelindustrien har mye å tilføre norsk medisin i form av kunnskap og kompetanse. Det må ikke undervurderes, men skje i former som ikke kan så tvil om legenes troverdighet og integritet. Legemiddelindustrien vil fortsatt by opp til dans. Om og hvordan legene vil la seg føre, gjenstår
å se.