Straffet for å være hjemmepappa

Vi fikk vårt første barn i 1989, og siden min kone jobbet i et meget spennende prosjekt og jeg i noe langt mindre spennende, valgte vi at jeg skulle være hjemmepappa. Det strakk seg over 3 år, fra barnet var 6 uker gammelt og over 3 år fremover.Jeg søkte tilbake igjen i arbeid, men fikk avslag fra alt og alle. Det var menn som tok imot søknadene mine. Yrkeskompetansen min var god fordi jeg brukte disse årene på videreutvikling, og fordi kompetansen min var som den var, kom jeg stadig inn til intervjuer. Men resultatet var det samme muntlig alle steder: "Hadde jeg tatt et kvinnfolkarbeid, kunne jeg fortsette med det." De skriftlige avslagene var derimot "korrekte". Jeg opplevde at det ikke engang var mulig å få hjelp inn og ut av offentlige kommunikasjonsmidler som buss, trikk og tog: "Teite menn får klare seg selv." Selvfølgelig gikk dette inn på meg, men det skulle ikke på noen måte knekke hverken meg eller ekteskapet. Jeg regnet ut hvor mange timer jeg hadde til rådighet om dagen og hva jeg kunne få ut av disse 5 timene. Jeg startet mitt eget firma og gjorde alt mulig jeg kunne komme over av småjobber. Jeg vasket leiligheter, renset tepper, vasket vinduer og gjorde annet forefallende arbeid ved siden av å holde kompetansen ved like innen data og serve mine egne EDB-kunder innen skreddersying av systemer for bedrifter. Jeg kjøpte en minibuss og kjørte barn til og fra barnehage og skole. Dette før og etter "ordinær" arbeidstid. Jeg kom egentlig aldri tilbake i normalt arbeidsliv igjen. For et par år siden var jeg så knekket og utmattet at jeg virkelig vurderte å ta kvelden. Jeg sa opp livsforsikringen for at jeg ikke skulle gjøre alvor av det. Nå er jeg deltids innleid som fruktpakker og sjåfør for levering av ferdige fruktkurver til bedrifter 2,5 arbeidsdager i uken. Fruktselskapet ga blaffen i alt annet enn at jeg var høflig og kunne følge en arbeidsliste fra A til Å samt kunne starte tidlig på jobb. Jeg tror ikke at jeg hadde vært levende i dag om det ikke hadde vært for dette selskapet.Jeg har lurt på om du har fått mange innlegg/svar fra menn etter innlegget "Diagnose: Ung, sliten og lurt" 4. januar. Grunnen til at jeg spør er at det faktisk er en negativ likestilling på dette området i praksis. Den som tar på seg den praktiske delen av forsørgerrollen i startfasen, som handler om barn, har tapt. Det spiller ingen rolle om du er mann eller kvinne. Vi lever i et barnefiendtlig samfunn, ellers ville det ikke fungert slik. Hva mener du?

Hilsen mann med dyrekjøpt erfaring

Jeg har fått en rekke innlegg fra menn, og mange av dem har liten sympati med den kravstore, "moderne" kvinnen, men stor sympati med menn som lever sammen med såkalte "karrie`rekvinner" og som må ta mye ansvar hjemme. Flere sier at de heller vil leve uten barn enn å havne i en slik felle.Mange av innleggene viser med all tydelighet at det er smertefullt og nærmest umulig for menn å nedprioritere arbeidet på bekostning av større innsats hjemme, slik innsenderen forrige søndag beskriver under tittelen: En mann må gjøre det en mann må gjøre. Det betraktes som et brudd med mannsrollen, unaturlig og lite akseptert. Frykten for å bli sett på som en halvveis mann - en fyr i skjørt - er tydeligvis berettiget. Menn har ikke i dag det kvinner hadde for 30 år siden: En solidarisk gruppetilhørighet med mange andre kvinner hvor de ble oppmuntret til opprør og brudd med tradisjonell kjønnsrolle. Det ga mange kvinner mot til å våge å velge et annerledes kvinneliv.Mannen har hele tiden stått alene dersom han har ønsket å bryte ut av en trang mannsrolle. Unge menn som har valgt det såkalte kvinnesporet yrkesmessig, for eksempel ved å utdanne seg til førskolelærer eller hjelpepleier, sier det i dag: Når vi forteller hva vi driver med, utløser ikke det akkurat den store interessen fra andre menn, vi blir heller møtt med flakkende blikk. Disse bransjene betraktes tydeligvis ikke som mannsarbeid. Men man venner seg til det. Skal en mann i dag få respekt for å ha valgt hjemmet som arbeidsplass i noen år, må dette sannsynligvis fremstå som et godt og gjennomført maskulint prosjekt, selvvalgt, produktivt og gjerne litt originalt. Han må kunne vise til at han virkelig har fått noe ut av det: Et bokmanus, en doktorgrad, i det minste verdifull erfaring. Den minste snev av desperasjon og taperpreg, og han vil bli mistenkeliggjort som en som valgte retrett fordi han ikke dugde til noe annet. Og det er farlig for en mann. En mann som velger en "kvinnfolkrolle", bør helst fremstå som sterk, maskulin og selvstendig. Er han "for myk", risikerer han å ikke bli tatt på alvor av andre menn og kan bli utsatt for utestenging. Det er brutalt og forteller oss at mannsrollen faktisk er ganske snever, og at det sannsynligvis er menn som er de sterkeste pådriverne når det gjelder å holde den trang. Innsenderens problemløsningsvilje er beundringsverdig. Han har stått på som en helt for å holde seg oppegående. Allikevel kom han ikke inn i varmen igjen. Sannsynligvis ble han mistenkeliggjort - han fremsto ikke som mann nok i andre menns øyne. Uflaks var det også at han var en datamann - tilknyttet en bransje som ikke lenger var i sterk vekst, tvert imot.

Sissel Gran