Det er vondt å mangle nærkontakt i et forhold, selv om det meste ellers er både hyggelig og sosialt.
Jeg har en mann som ikke tar i meg, og jeg er sultefôret på nærkontakt. Vi har vært gift i snart 40 år, og har 3 voksne veletablerte barn. Vårt seksualliv har aldri vært spesielt vellykket, med unntak av et par perioder av relativt kort varighet, men vi er glade i hverandre på vårt vis. Jeg opplever at mannen min ikke klarer å skille mellom et kjærlig klapp og seksuell omgang. Det er akkurat som det ene er nødt til å følges av det andre. Ikke slik å forstå at jeg er imot seksuelt samliv, men det behøver ikke ende i det hver gang. Som du skjønner, er vi tilårskomne, og har med oss ballast fra hver vår tradisjonsbundne familie, der sex var tabu før ekteskapet. Vi giftet oss unge, uten særlig romantikk, det bare ble sånn. Slik følte jeg det selvfølgelig ikke den gangen, men jeg har siden opplevd hva virkelig forelskelse er, og har dessverre det som sammenligningsgrunnlag. Da møtte jeg en mann som både verbalt og fysisk viste sin hengivenhet, og jeg opplevde det som å "komme hjem". Av forskjellige årsaker avsluttet vi forholdet og ble der vi var. Det er mange år siden det hendte, og jeg har hatt mange relativt gode år med mannen min etter det, men altså uten den ønskede nærheten. Jeg prøvde i mange år å gå foran med et godt eksempel, klappet på ham, omfavnet ham, satte meg inntil osv. uten respons. Situasjonen blir bare mer og mer uutholdelig for meg, jeg misunner alle andre par som jeg ser behandler hverandre kjærlig. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre å være alene enn å møte savnet hver eneste dag. Men innerst inne ønsker jeg ikke det heller. Vi har mange sammenfallende interesser, og passer godt sammen intellektuelt, selv om kommunikasjonen av og til er heller ubehøvlet og krenkende. (Noe jeg ser på som utslag av utilfredsstilte behov.) Men stort sett har vi det hyggelig sammen, lever et sosialt liv både sammen og hver for oss.Han må jo savne kroppskontakt han også! Jeg har selvfølgelig spurt ham om det flere ganger, men han sier at han har det greit nok. Jeg tror ikke han får tilfredsstilt sine behov hos andre kvinner, men jeg kan jo ikke vite det med sikkerhet.Jeg tror han kan være villig til å bli med til en psykolog eller familieterapeut, slik at han også får lagt frem sitt syn på situasjonen for en tredjepart. Han tilhører riktignok de menn som ikke gjør noe feil, kan alt, og ikke trenger hjelp, men får han kniven på strupen, så tror jeg han kan bli med på dette. Jeg orker ikke tanken på å leve resten av livet i et følelsesmessig tomrom.Tror du noe kan hjelpe, eller er det for sent?
Vennlig hilsen Karin
Alle par har sitt eget kroppspråk i tillegg til et verbalt og mentalt språk. Intellektuelt er dere på bølgelengde og i kontakt med hverandre, men i det kroppslige, seksuelle og emosjonelle språket er nyansene borte. Det høres ut for meg som om mannen din i hovedsak bruker de store bokstavene i alfabetet, mens du forsøker å bruke små bokstaver, tegn og intonasjon når du prøver å oppnå kontakt. Da du forelsket deg i en annen, opplevde du "å komme hjem", fordi du ble møtt på en måte som gjorde at du kjente deg selv igjen. Før og etter har du levd med savnet. Store bokstaver gir et kjedelig samliv og er en av grunnene til at mange kvinner blir lei av menns måter å være seksuelle på. De små bokstavene handler om empati, ømhet, flørt, blikkontakt, berøring, forventning og langsomhet. Ikke alltid - kvinner liker også et raskt riss av store bokstaver og bli erobret fort og heftig. Men uten nyanserikdommen forsvinner all lekenheten i det emosjonelle og seksuelle samlivet. Jeg tror det er dette du etterlyser, og det er ikke sikkert at mannen din kan lære det hvis han tror han kan alt. Å endre en følelsesmessig og seksuell væremåte, fordrer stor vilje til å lytte seg inn i partnerens hjerte og sjel. Allikevel syns jeg dere skal oppsøke en terapeut, kanskje en som har spesialkompetanse i sexologi, og som på en klar og tydelig måte kan åpne seksualitetens ABC-bok uten at det virker påtrengende og belærende. Hvis du har en mann som er en flink og intellektualiserende snakker, trengs en terapeut som kan hjelpe dere forbi ordene.Foraktfull kommunikasjon er aldri godt for forhold. Ord er berøring, og hvis disse er foraktfulle, kan de over tid endre forholdets karakter fullstendig. Jeg tror som du at forakt springer ut av en lenge opplevd mangeltilstand, men også stor grad av resignasjon. Derfor er gjentagende verbale krenkelser risikabelt. Å slutte med det du kaller ubehøvlet kommunikasjon kan bidra til å stabilisere forholdet og bringe det over på et varmere spor. De 40 årene dere har levd sammen er selvsagt en del av forklaringen på at dere har gått opp mønstre som er vanskelig å bryte, men du beskriver en måte å leve sammen på som jeg vet at også unge par kan kjenne seg igjen i og være frustrerte over. Mange havner i rundløyper som dette etter kort tid sammen. Par går fra hverandre tidlig i løpet på grunn av den mismatchen du beskriver, de bor sammen en kort stund, finner ut at de er på hver sin planet, fysisk, emosjonelt eller intellektuelt, og går hvert til sitt. De er utålmodige, livet ligger foran dem, de ønsker en partner som de kan kjenne seg igjen i og som bekrefter dem på vitale områder. Du ser tilbake på 40 års samliv og sier at den store følelsesmessige forskjellen mellom dere var der i utgangspunktet. Du kan selvsagt få et nytt liv. Det er heller ikke umulig at du kan treffe en annen som du passer bedre sammen med. Men det er jo ikke det du etterspør. Du ønsker et ømmere og kjærligere forhold til den mannen du har.Jeg tror at alle kan forandre seg, uansett alder og fartstid sammen. En bitte liten ny erkjennelse eller erfaring kan utvide repertoaret, gjøre det mentale og kroppslige språket rikere og åpne opp for nye muligheter - kanskje ingen revolusjon, men en forskjell som gjør en forskjell. Inviter mannen din med deg til terapeuten og fortell ham at du faktisk ønsker mer av ham etter alle disse årene, ikke mindre. Det må egentlig jo være en drømmesituasjon å ha en kone som yter motstand mot parforholdets stagnasjon. Vennlig hilsen Karin
SISSEL GRAN
