Vil gi blod, men stoppes av strenge sikkerhetskrav

I dag kunne Aftenposten avsløre at bare Estland ligger bak Norge på listen over hvor mye blod innbyggerne i de europeiske landene gir. Siden har det strømmet på med meldinger fra lesere som gjerne vil gi blod, men som ikke får lov.

Her er noen eksempler på reaksjoner vi har fått:

• «Hadde vært i Japan, ble avvist i blodbanken fordi jeg ikke hadde vært hjemme i fire uker.»
• «Bodde i England tidlig på 90-tallet får ikke gi blod av fare for å overføre sykdommen Creuzfeld-Jacobs som brøt ut der da.»
• «Har bodd i Afrika, får ikke lov til å gi blod.»
• «Ble avvist før jeg skulle på en lang reise fordi det manglet noen dager på å være tre måneder siden sist jeg ga.»
• «Går på blodfortynnede midler etter et hjerteinfarkt og får ikke gi blod.»

Blodbankene forsvarer imidlertid praksisen.

- Det er mulig det virker unødig restriktivt, men de fleste av disse avslagene vil jeg umiddelbart slutte meg til, sier professor emeritus Hans Erik Heier ved Blodbanken til Aftenposten.no.

- Det kan virke som et paradoks at vi på den ene siden mangler blod og på den andre avviser villige givere. Men vi er nødt til å tenke sikkerhet. Vi må tenke sikkerhet for våre givere og deres helse, og vi må være sikre på at vi ikke påfører mottageren sykdom av noe slag.

- Men vente fire uker etter å ha vært i Japan…

- Det er fordi de der har et annet infeksjonspanorama enn her. Du kan ha fått en infeksjon som har gått i blodet men som ikke har brutt ut. Derfor venter vi i fire uker for å være mest mulig sikre på at det ikke er tilfellet.

- Så dere stiller ikke for strenge krav til sikkerhet?

- Vi må ha strenge sikkerhetskrav, men kanskje er vi for restriktive på noen områder, for eksempel i vår fokusering på givers seksualvaner. Sikkerheten kan aldri bli hundre prosent, men den må være god nok. Hvor grensen går, er gjenstand for evig diskusjon og kontinuerlig vurdering, sier Heier.