Denne boken har ingen forlagskonsulenter redigert, her er heller ingen føringer fra andre voksne. "Tenkeboka - Det blå hjertet" (Uranus Forlag) kommer ut akkurat slik Susanne skrev den i fjor - åtte år gammel. Det er en eneste stor kjærlighetserklæring til mamma, som for halvannet år siden døde av kreft.Og som gir en helt spesiell innsikt i hvordan barn har det når de rammes av det mest traumatiske som kan skje; tap av foreldre.Det er en lys og blid jente som kommer mot oss, litt forsiktig til å begynne med. Med lange, flotte fletter - hun ordner dem selv nå. Det var mamma som pleide å hjelpe henne med håret, skriver hun i "Tenkeboka". Det var hun som lærte henne å strikke, å spille piano, som vekket henne når hun skulle på skolen, som plukket blomster sammen med henne."En ting jeg aldri glømer at mamma sa at jeg hade gull hår og når hun spørte om jeg kune hente brilene henes og når hun hade fot brilene smilte hun et smil jeg kan aldri til og gløme". . ."Mamma jeg er gla i deg hilsen meg. Mamma jeg skal tengne dene blomsten til deg, det blir jo lit vanskli å jøre det vi jorde før".

Sinte tanker.

Det er gode tanker, trøstende tanker - og det er sinte tanker.Susanne beskriver et savn så stort at hun "eksploderer". "Drit kreft. Vis ikke kreft hade fines hade ikke mamma vert dø". Og det fortvilte ropet:"Va skal jeg jøre uten deg jelpes jeg savner deg!"Man følger hennes utvikling gjennom nesten et år - fra blokk-bokstaver og lydskrift til nett formskrift og lengre beskrivelser. Hele tiden med fargesterke tegninger; mamma var også flink til å tegne. Og med flittig bruk av glansbilder - mamma var så glad i glansbilder, særlig engleglansbilder.- Jeg skrev da jeg var trist og tenkte på mamma. Det gjorde meg litt mer glad, forteller Susanne, og trekker opp det lille, blå glasshjertet fra lommen. Det som hun og mamma kjøpte på et loppemarked i Danmark sommeren 2004.I august var mamma død.Hjertet har sin faste plass på hyllen hjemme på rommet. Ikke bare får det henne til å tenke på mamma. - Hjerte betyr kjærlighet, opplyser Susanne og kaster et lurt blikk til Randi Ajer, psykiatrisk sykepleier som har jobbet med sorgarbeid i mange år. Det var hun som lærte henne hva hjertet symboliserer, og som sa at det kan hjelpe å skrive ned tanker og følelser når det er vanskelig å snakke om dem. Det var to dager før mamma døde - og Susanne hentet straks frem kladdeboken.- Jeg har jobbet med barn i så mange år og prøvd å få dem til å skrive. Du har klart det, sier Ajer til Susanne. - Dette er akkurat denne boken jeg har savnet i jobben min.Men Ajer presiserer også at det å gi ut barns følelser, er en lang prosess.

Rop om hjelp.

Pappa har tenkt mye på eksponeringen. - Det er touchy. Boken er et eneste fortvilt rop om hjelp, sier han. Samtidig ønsker familien at boken skal hjelpe andre som sørger. - Nummer én er Susanne, det er hun som er i fokus. Og jeg tror at på sikt skader det i hvert fall ikke å gi den ut. Vi prøver å holde det nøkternt, og gjør alt for å beskytte forfatteren, sier han.I forordet skriver Simon Flem Devold; "Denne kladdeboka, slik den fremstår her, er det ærligste og vakreste dokumentet jeg noen gang har sett og lest om sorg".Mandag 13. februar er det boklansering - på skolen. Med hele fjerde trinn, over 50 elever, til stede. Susanne gruegleder seg. Litt flau over at andre skal lese hennes tanker. Den unge forfatteren fortsetter med skrivingen, hun er nå i gang med tenkebok nummer tre. Og hun er ikke like sint lenger.