I løpet av tre uker måtte Kari Bolin kjøre sin alvorlig syke mann til fem forskjellige sykehus, men ingen hadde plass til ham. Ivar Bolin døde på hytta.
- Jeg kjørte fra sykehus til sykehus. Ivar ble bare dårligere og dårligere, men ingen hadde plass til ham, sier Kari Bolin. Vi sitter i den store, lune leiligheten i Oslo sentrum. Kari Bolin forteller om mannen Ivars sykdomshistorie, hvordan han i noen travle sommeruker fikk kjenne problemene i sykehus-Norge på kroppen. 19. august sovnet han stille inn i sin egen seng på hytta på Larkollen i Østfold. - Det var en vakker sommernatt. Jeg var inne og tittet til ham like etter midnatt. Ivar hadde lav klassisk musikk på, og han lå så fredelig og sov. Om morgenen fant jeg ham død. Hjertet hans orket ikke belastningen lenger. Aftenposten skrev i går at stadig flere klager på behandlingen de får i sykehus-Norge. Snart blir også Ivar Bolin et tall på klagestatistikken. - Jeg klager ikke for å ta enkeltpersoner. Vi møtte mange flotte ansatte. Men det må være noe alvorlig galt med systemet når man kan oppleve det vi gjorde. Det er systemet jeg vil sette søkelyset på, sier Bolin.
En hevelse.
Sykdommen slo ned som lyn fra klar himmel i slutten av juli. En hevelse rundt høyre øye ville ikke gi seg. Sterke smerter i hodet plaget ham hele døgnet. Han oppdaget også en kul på halsen. En god hyttenabo og lege undersøkte ham og ga ham penicillin. Men Ivar Bolin, som frem til da hadde vært en usedvanlig sprek og aktiv 73-åring, ble ikke bedre.
27. juli vil ikke hyttenaboen ta ansvaret lenger. Hun mener han må legges inn og ringer Moss sykehus, som er nærmest. Beklager, fullt, er svaret. Samme svar får hun ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad. - Da ringte vi 113. De var fantastiske, og i løpet av en time var det ordnet med plass i Fredrikstad likevel. Det ble konstatert helvetesild og startet behandling, forteller Kari Bolin. Dagen etter kommer en ny beskjed: "Vi har ikke plass til deg, du må overføres til Diakonhjemmet sykehus i Oslo, hvor du er hjemmehørende". 28. juli ble Ivar Bolin kjørt i ambulanse dit. Men også der var det fullt. Alt de kunne tilby var en seng i en travel sykehuskorridor. - Han som trengte ro, opplevde folk som tråkket forbi hele døgnet, klokker som ringte og bråk og støy. Han holdt på å bli gal.
29. juli tok Kari mannen sin med seg hjem for helgen. Der fikk han roen han trengte.
31. juli fikk han etter mye krangling et rom på Diakonhjemmet for en natt. Så skulle han til Ullevål universitetssykehus for nye prøver og undersøkelser. Men der hadde de ikke plass til Ivar Bolin.
På kontorstol.
- Han fikk tilbud om plass på sykehotell. Han var for syk til å være der. Da vi var på sykehuset for prøver og undersøkelser, var Ivar så slapp at han ikke kunne gå. Men de hadde ingen rullestol, fikk jeg vite. Jeg fikk en kontorstol. Den kjørte jeg ham rundt i. Det var tungt for meg, men aller mest slitsomt og uverdig for Ivar. Etter undersøkelsene dro de hjem, selv om sykehuset mente Ivar Bolin egentlig burde vært på Rikshospitalet. Men der var det ikke plass. Kari kjørte mannen dit for undersøkelser den andre uken i august. - Der ble det tatt prøve av kulen på halsen og konstatert kreft. Fortsatt inneliggende på Diakonhjemmet, men hjemme, måtte Ivar nok en gang tilbake til Ullevål for nye prøver. Igjen var det Kari som måtte kjøre sine stadig sykere mann.- Det var et forferdelig slit. Jeg kjørte rundt og følte at jeg slepte ham med meg fra sykehus til sykehus. Nå var han blitt en "sak" mellom Ullevål og Rikshospitalet.
18. august er de tilbake på Rikshospitalet. De sendte ham til Ullevål for nye prøver. Så kom beskjeden om at han skulle opereres på Rikshospitalet 22. august. - Da tok jeg Ivar med til hytta på Larkollen. Han ville dit i dagene før operasjonen hvor kreftsvulsten skulle fjernes. Hjertet sviktet.
Men det ble aldri noen operasjon. Ivar døde. - Personlig mener jeg alt stresset fra sykehus til sykehus slet ham ut så hjertet ikke orket mer.- Kanskje ble han spart for mye smerter og lidelse, men de siste ukene av hans liv var ikke gode. De var et sammenhengende mareritt med stengte dører i sykehus-Norge. En fortvilet situasjon
- Denne historien illustrerer hvor fortvilet situasjonen kan bli for pasienter, pårørende og også for ansatte ved sykehusene, sier professor, fagdirektør og sjeflege Jon Haffner. Han er tidligere president i Den norske lægeforening og en nestor i norsk medisin. I dag sitter han sentralt i ledelsen ved et sykehus i Helse Sør, og ønsker derfor å være forsiktig i sin kritikk. Haffner er nær venn av familien Bolin, og kjenner historien fra innsiden.- Jeg kan bekrefte sykehistorien. Kari kontaktet også meg og ba om hjelp. Men jeg kunne ikke hjelpe henne. Slik jeg kjenner sykehussituasjonen i Oslo-området, så er det store kapasitetsproblemer. Det Kari og Ivar Bolin opplevde, viser med all tydelighet konsekvensene av mangel på sengeplasser. Det er viktig å se på dette som en systemsvikt og ikke som en kritikk mot ansatte i sykehusene, sier Haffner. Fire av de fem sykehusene Bolin var i kontakt med ligger i Helse Øst. - Jeg kjenner ikke denne saken konkret, men beklager sterkt den opplevelsen som beskrives. I våre sykehus jobber vi for at pasientene skal oppleve trygghet og god behandling, og ikke bli møtt på en uverdig måte, sier fagdirektør Kristin Lossius i Helse Øst.
Kommentarer