- Til å begynne med merket jeg det som en gradvis uvirkelighet og en manglende følelse av å eksistere. Etter hvert ble jeg dårligere og dårligere, fikk vrangforestillinger, hørte stemmer, endret atferd og skadet meg. Da jeg ble fanget opp av helsevesenet hadde jeg mistet grepet på virkeligheten, sier Arnhild Lauveng til Aftenposten.no.

Livslang diagnose

17 år gammel fikk hun diagnosen schizofreni. Hun er nå frisk, til tross for at de fleste omtaler sykdommen som kronisk. Lauveng jobber som psykolog, men er bevisst på å skille rollene som fagperson og tidligere pasient.

- Man blir ikke erklært frisk med min diagnose, men jeg har aldri gått den kampen. Hun viser til Arnold Juklerød som kjempet i 25 år mot psykiatrien for å fjerne diagnosen "uhelbredelig og alvorlig sinnslidende ".

- Jeg har en pragmatisk tilnærming til problemet. Jeg regner meg som frisk ettersom jeg ikke har symptomer på sykdommen, og ikke har brukt medisiner på 14 år, sier Lauveng.

Etter sitt eget møte med helsevesenet som pasient, er psykologen i stand til å peke på enkelte av manglene hun opplevde i systemet. Hun mener personer med psykiske lidelser må bli sett på som mennesker, og ikke bare som diagnoser.

- Jeg møtte kloke mennesker, fikk omsorg, det var godt å bli sett. Det som ikke var så godt var fokuset på diagnostisering: Man skulle finne ut hva som var galt med meg, og lære meg å leve med symptomene, forteller Lauveng.

Hun var en redd og forvirret 17-åring som ønsket å gripe tak i håpet, og finne mulighetene fremfor for begrensningene. I stedet ble det lagt vekt på å undervise henne om en livslang uhelbredelig sykdom.

- Det som til slutt hjalp meg var en helhetlig behandling som innebar at en rekke aktører arbeidet sammen systematisk og langvarig. Utgangspunktet må være enkeltpersonen, som sammen med aktørene i behandlingen lager en plan mot et felles mål, sier Lauveng

Lauveng vet at det går an å bli frisk, selv om det tar lang tid. Hun er opptatt av at det er verdi og verdiløshet som bør stå i sentrum, og er redd for at det kan bli for mye snakk om selvmordsatferd. Hun peker på hvor sårbart dette kan være for smitteeffekter.

- Jeg kjenner følelsen av verdiløshet, og jeg vet hvor viktig det er å øke verdien på livet. Ungdom med slike problemer må få hjelp til å føle at de har noe å tilby enten de presterer eller ikke, sier hun.

Forebyggende arbeid

Onsdag holdt hun foredrag om den indre logikken hos unge som har selvdestruktive krefter og sliter med suicidale tanker, under en tverrfaglig konferanse for undervisnings- og helsepersonell i Oslo. Målet med konferansen var å bidra med praktisk og faglig kunnskap for å identifisere unge suicidale og forebygge selvmord.

Erfaringer viser at forebyggende arbeid har en positiv effekt, og en rekke foredragsholdere belyste metoder til bruk i møte med selvdestruktive.

Selv er Lauveng usikker på om hun er blitt en bedre psykolog etter å ha vært pasient, men vet at erfaringene har ført til en større grad av nysgjerrighet.

- I dag er jeg først og fremst psykolog. Jeg har vært syk, og det er en del av historien som har formet meg. Men jeg faller nok ikke så lett i den fella at jeg sier "de" og "oss". Det kan skje alle, sier Lauveng.