Denne spalten har de siste ukene fungert som talerør for kvinner og menn som har strevd med å finne en balanse mellom indre og ytre krav til innsats - på jobben, hjemme og i livet i det hele tatt. Jeg føler behov for å gjøre en slags foreløpig avrunding av temaet og føye til noen refleksjoner som ligger meg på hjertet. For uinnvidde må det kort oppsummeres at spaltens innlegg "Diagnose: Ung, sliten og lurt" 4.1. og oppfølgeren "Hvem lurer hvem?" 18.1., ga opphav til en debatt om tidsklemme, følelsen av tilkortkommenhet, sinne, slitenhet, om å føle seg lurt av en rådende ideologi om at det er mulig å "klare alt" bare man planlegger godt nok, om karriérekvinner og -menn, ansvar for eget liv og egne valg, likestilling, skyld og skam i en god blanding. Jeg etterlyste en bred debatt som løfter blikket litt vekk fra den enkelte person og det enkelte par over på sosiale og strukturelle forhold som legger føringer for menneskelig adferd. Debatt er det blitt, både i fagmiljøene, i hjemmene, i vennekretser, på arbeidsplassen og ikke minst i mediene, takket være journalisters engasjement. Mange journalister har lagt sine personlige stemmer inn i debatten og slik gitt diskusjonen ytterligere farge og temperatur.Mange er dypt uenige i hele problemstillingen. Mange har vært kraftig provosert og har reagert med å avvise det hele som et luksusproblem, som et uttrykk for "syting, sutring og klaging" fra bortskjemte karriérekvinner og -menn som ikke vil akseptere at valg av livsstil er et personlig anliggende, og at det er nytteløst å skylde på andre for sin misère. Mange av dem som har manet til å ta et grep på egen situasjon, har selv opplevd å være i tidsklemme, men har funnet veier ut. Som terapeut er jeg selvsagt hundre prosent enig i at nøkkelen til forandring i hovedsak ligger hos oss selv og at vi må ta ansvaret for våre valg. Spørsmålet er imidlertid mer sammensatt enn som så, og det er noen poenger jeg har lyst til å ta frem som denne debatten er egnet til å illustrere.For det første: Egne erfaringer kan ikke uten videre overføres til andre. Det som virker for meg, virker ikke nødvendigvis for deg. At jeg har lykkes med mitt forsett, for eksempel å disponere tiden min godt og prioritere riktig i forhold til min spesielle situasjon, betyr ikke at du vil kunne bruke samme oppskrift. Det er en høyst vanlig, men samtidig nokså ugyldig oppfatning at på oss selv kjenner vi andre. For det andre: Når noen uttrykker en følelse, mening eller holdning, vil mange kunne føle seg personlig krenket av dette fordi de kan komme til å tro at den som har ytret seg også taler på deres vegne. Det har i denne debatten vært viktig for mange å refse dem som "klager", og presisere at de selv slett ikke føler seg lurt, at de ikke er slitne, at de tvert imot er fornøyde. At avsenderen har snakket på egne vegne, gitt uttrykk for egne følelser, ikke deres, har gått mange hus forbi. For det tredje: Mennesker er ulikt utrustet og reagerer forskjellig på ytre trykk. Noen er naturlige grensesettere, de er indre-styrte, de kjenner etter hva som er riktig for dem. Noen har kommet dit via egne erfaringer som har kostet. Noen har hatt mer genetisk flaks enn andre. De er kanskje roligere, mer avbalanserte og signaliserer autoritet via stemme, utseende, kroppsspråk. De er ikke så lette å styre. Noen har hatt flaks i valg av partner og flaks med opprinnelsesfamilie, foreldre og oppvekst. Noen er hardhudet og likegyldige til hva andre måtte mene, og kjører sitt eget løp.Andre er mer hudløse sjeler, de er mer sensitive, kanskje mer skvetne, mer ytre-styrte, hører mer på andres stemmer enn sin egen. De er lydigere i forhold til omgivelsenes krav. De har større problemer med å prioritere, si nei og sette grenser. De har kanskje hatt mer uflaks, både med valg av partner, med bakgrunn og tidlige "beskjeder" fra mor og far. Jeg tror ikke det er å ta munnen for full når jeg mener at et grådig arbeidsliv lettere vil kunne utnytte den store gruppen av ytre-styrte og ekstremt ytende mer enn de grensesettende og mer indre-styrte i befolkningen. For det fjerde: Påbudet om at du kan hvis du vil, er ikke nødvendigvis bare konstruktivt. La meg tydeliggjøre dette litt uklare standpunktet ved å låne et bilde fra psykiater Finn Skårderuds briljante "Lykkens entreprenører" i Dagbladets Magasinet den 17. januar. Her beskriver psykiateren følgende scenario: På vei inn i en bokhandel i Stockholm blir han vitne til at en mann bæres ut på båre etter å ha kollapset foran hyllen med selvutviklingslitteratur, "denne veiledningen i livskunst, gjør-det-selv litteraturen for lykke, indre vekst og mer produktive liv". Psykiateren trenger mye sterk kaffe mens han pløyer gjennom bok etter bok, fordi han har kommet over et arsenal av "skamproduserende litteratur". Jeg er glad for at en terapeut som Finn Skårderud sier dette høyt, for denne litteraturen får stort sett lov til å være i fred for nødvendig kritikk. Som mange ivrige kikkere i disse hyllene vil vite, beskrives oppskriften på veien til det gode liv gjerne via svært mye fornuft og gjerne etter en innføring i forfatterens "før-og-nå"-historie: "Før var hjemmet mitt et eneste rot, livet bare stress, ekteskapet en kalket grav, selvtilliten på bunnen. Jeg fant veien, og nå vil jeg dele den med deg så du kan bli like fornøyd som jeg er nå." Jeg deler psykiaterens skepsis til selvutviklings-litteraturens voldsomme tro på viljens makt. Ikke misforstå - jeg avskriver ikke denne litteraturens legende kraft, mange har stor glede og nytte av å lese og lære, men den er også egnet til å øke følelsen av skyld og skam hos alle som til tross for alle muligheter de angivelig blir gitt til å stige over terskelen til det nye livet, ikke greier å brekke om på sine vaner. Slik også i tidsklemmedebatten: Rasjonalitet, råd og min medisin virker ikke nødvendigvis på deg fordi dine rammebetingelser er annerledes, du er annerledes, livet ditt er et annet sted enn mitt. For deg kan mitt behov for å forklare deg hva du gjør galt og hva som er best for deg, oppleves tyrannisk.Når dette er sagt, har jeg behov for å henvende meg ydmykt til alle lesere som har bidratt med sine personlige erfaringer i denne spalten - og i avisens øvrige sider - til å kaste lys over eksistensielle, psykologiske, ideologiske og politiske spørsmål knyttet til "tidsklemme, verdiklemme, livsklemme", både de som har funnet gode løsninger og de som fortsatt leter: Takk. Mengden av stoff som ikke er kommet på trykk er enorm, men jeg har lest hvert eneste brev med stor interesse. Ingenting er skrevet forgjeves.
Terapeuter, veiledere, filosofiske praktikere og coacher jobber med eksistensielle spørsmål knyttet til selvutvikling hele tiden, fordi det er så utrolig vanskelig for så veldig mange å lande i sitt eget, velge konstruktivt, ta ansvar, vite hva man selv vil og hvem man er, hvilke grenser man har. Svært mange må bruke år av sitt liv på å finne ut av dette, uten at vi kan kalle dem nevrotiske eller patologiske. De er godt innenfor normalen.