S PØRSMÅLET OM AMALGAM OG HELSE har vakt ny debatt, etter en studie (gjengitt i Aftenposten 29. desember) om mulige helsebelastninger ved bruk av dette tannfyllingsmaterialet. Emnet er vanskelig, komplekst og har lenge vært kontroversielt. Holdninger og synspunkter kan således lett bli for enkle og ensidige og for lite i samsvar med den virkeligheten mange pasienter og behandlere opplever. Både i debatten og innen fagmiljøene oppstår lett slagside, polarisering og fronter, noe som ingen er tjent med - og som hindrer reell og helhetlig forståelse av et sammensatt syndrom som samvirker med en rekke andre komplekse og udefinerte livsstilssyndromer i nyere tid. Den forholdsvis bastante konklusjonen i artikkelen, der problemet i hovedsak tilskrives psykosomatiske mekanismer, blir for enkel og stigmatiserende.Min bakgrunn og min innfallsvinkel bygger på klinisk erfaring med amalgampasienter gjennom nærmere 20 år. Den virkeligheten jeg og en rekke andre praktiserende tannleger som har arbeidet med dette opplever, er på vesentlige punkter lite i samsvar med det andre fagmiljøer fremholder og med det som ofte fremkommer i mediene. Det synes å være sprik mellom teori og praksis. Jeg har lenge forsøkt å forstå hvorfor det er slik, i den hensikt å bidra til en tilnærming og en mer helhetlig forståelse av helseproblemer knyttet til amalgam. K ONTROVERSIELLE PROBLEMSTILLINGER, både når det gjelder helse og i samfunnet generelt, blir lett prestisjebelagt, de kan avspeile fastgrodde og ensrettede holdninger, de er gjerne knyttet til særinteresser (bl.a. økonomiske), de medfører ofte behov for praktiske tilpasninger for både pasienter, behandlere, fagmiljøer og samfunnet, og ikke minst krever de evne til fundamental nytenkning.På grunn av dette og på grunn av kompleksiteten kan forenkling og bagatellisering av og til være både fristende og nødvendig. Det er likevel uheldig dersom det skaper problemflukt, hindrer åpenhet og kanskje til og med avspeiler bekvemmelighetshensyn.Vår moderne livsstil innebærer at vi lever i et sammensatt miljø der vi nærmest konstant er utsatt for forstyrrelser som stresser våre kroppslig og psykiske tålegrenser. Virkningene av dette, i form av sykdommer og symptomer, blir lett uoversiktlige og vanskelige å få satt i den rette sammenheng. Flere negative faktorer samvirker gjerne, krysser hverandre, forsterker hverandre og overlapper hverandre. Enkeltfaktorenes relative betydning øker i et sammensatt sykdomsmiljø der "sykdomsbegere" fylles og sårbarheten øker.Belastningene er hver for seg gjerne moderate, slik at dose-effekt-relasjoner blir utydelige. Virkningene er ofte diffuse, snikende, akkumulerende og forsinkede. Likevel er de manifeste, de kan ikke ignoreres og de krever ny evne og vilje til å forstå og tolke symptomer og symptombilder. Alle "sekke- og blandingssyndromer", med ukjent årsak, er en konsekvens av dette. Mennesker reagerer dessuten ulikt på slike belastninger, både når det gjelder reaksjonsmåte og grad, og ut fra en overfølsomhet som kan være medfødt og/eller ervervet. Over tid overskrides gjerne den enkeltes totale tålegrenser eller terskler (kroppslige og psykiske) slik at sykdommer og symptomer oppstår.Vi opplever derfor en økende diagnose-krise, der de rette årsakene er vanskelige å kartlegge. Risikoen for feiltolkning, mistolkning, underdiagnostisering og feilmedisinering er stor, og høyst sannsynlig finnes det store mørketall. Utfordringene for enkeltpasienter, behandlere og for samfunnet er åpenbare, både når det gjelder forståelse, informasjon og effektive tiltak. Faren for bagatellisering, forenkling, stigmatisering og årsaksflukt er alltid til stede.I LYS AV ALT DETTE SIER DET SEG SELV at standardisert og kontrollert forskning nærmest er umulig. Samspillet mellom sykdomsfaktorer, samt den tendens de har til å endre seg, gjør bevisførsel vanskelig, og det kan lett bli feil å trekke bastante konklusjoner. For å komme nærmere løsningene må forskning så vel som diagnostikk bli mer individorientert og samtidig rettet mot sammenhengene. Det betyr at erkjennelser bør bli like viktig som bevisførsel. Til tross for kompleksiteten må åpenbare eller tydelige risikofaktorer om mulig elimineres, uten å skape unødig angst eller overfokusering. Føre-var-prinsippet bør tillegges mer og mer vekt.Amalgamproblematikken, med amalgamsyndromet og amalgampasientene passer inn under disse betraktningsmåtene. I mitt klientell dreier det seg i all hovedsak om belastede mennesker som ikke har valgt sanering som en lettvint førsteløsning. De er medisinsk utredet på forhånd, uten at dette har ført dem nærmere hverken kausaldiagnose eller helbredelse.Mange har også forsøkt alternative behandlingsformer og hatt forhåpninger til det, uten at dette heller har hjulpet dem nevneverdig. De er av meg aldri blitt lovet mirakler, de har stilt seg åpne og har ikke fått urealistiske forventninger. Etter utboring av gamle fyllinger oppstår ofte til dels kraftige forverringer, spesielt dersom beskyttelsestiltakene er utilstrekkelige. Forbedringer, lokale og generelle, inntreffer hos et flertall av dem, av og til hurtig, men oftest gradvis, og de er nesten alltid varige. Rehabiliteringen skyldes derfor neppe placebo og kan heller ikke uten videre tilskrives psykosomatiske mekanismer.Som tannfyllingsmateriale er amalgam underlagt de samme hensyn og vurderinger som andre tannfyllingsmaterialer og medikamenter og implantater generelt, det vil si at det til enhver tid må rettes kritisk søkelys mot eventuelle bivirkninger, at disse kartlegges mest mulig slik at nytte- og skade-hensynene kan avveies på et godt grunnlag. Dette innebærer også at materialer og medikamenter som har vist seg funksjonelle og gode, kan ha uønskede virkninger som overgår nytteeffekten.A MALGAM ER EN LEGERING som består av ca. 50 prosent metallisk kvikksølv. Blandingen er tilstrekkelig stabil og holdbar til at gode og funksjonelle egenskaper oppnås. Som tannfyllingsmateriale har den derfor lenge hatt stor suksess, og det har vært vanskelig å finne fullgode alternativer. Kjemisk sett er den likevel ikke stabil, blant annet ved at den korroderer. Nedbrytningen, som forsterkes av spytt, tyggebelastninger og så videre, fører blant annet til at kvikksølv (i forskjellige former) frigjøres og lekker ut i mengder som er betydelig større enn tidligere antatt. Nivåene er normalt ikke store nok til å gi toksiske effekter, men lave doser over tid kan også være belastende, spesielt for mennesker med medfødt eller ervervet overfølsomhet. Dessuten bæres amalgam hele døgnet ofte gjennom mesteparten av livet.Kvikksølv er et av de mest giftige grunnstoffer som er kjent, med grenseverdier for helsebelastning som er nesten umulige å fastslå eller definere. Stoffet akkumuleres i næringskjedene i biosystemene og elimineres svært langsomt, spesielt fra fettholdige organer eller vevstyper. Prøvetaking er derfor vanskelig, kun vevsuttak gir sikker informasjon om innholdet i organer og vev. Av disse åpenbare grunner legges det derfor stor vekt på å fjerne stoffet fra alle bruksområdene, som etterhvert har blitt mange.I DEN MENNESKELIGE ORGANISMEhar kvikksølv tre viktige målorganer. Nervesystemet (det perifere og det sentrale), immunsystemet og hormonsystemet. Stoffet bindes lett til svovelholdige grupper, som det finnes mye av i proteiner og enzymer, det vil si i alle vev, alle organer og alle organsystemer. Fosteret i mors liv er dessuten svært sensibelt for dette stoffet. Eventuelle skadevirkninger av amalgam må sees i lys av alt dette. Det bidrar også til å forklare det komplekse og diffuse symptombildet som amalgampasientene ofte oppviser, hvorfor denne pasientgruppen lett blir misforstått og feiltolket og hvorfor rehabilitering etter langvarig eksponering kan være vanskelig og tidkrevende.Når "amalgampasienter" ikke viser ytterligere bedring etter to år og da har de samme plagene som befolkningen ellers, så kan ikke dette ukritisk forklares på den altfor enkle måte som en undersøkelse gjengitt i Aftenposten 29.12. konkluderer med, det vil si ved hjelp av psykosomatisering eller placebo. Dessuten kan store deler av befolkningen, som også i vesentlig grad er amalgambærere, ha lette symptomer relatert til amalgam, uten selv å være klar over det.Det er å håpe at amalgam vil bli utradert på en måte som yter pasientene og materialets kritikere en viss rettferdighet, og som samtidig ivaretar faghensyn og samfunnshensyn.