Jeg har bidratt til sykefraværs-statistikken. I syv måneder i fjor kunne jeg ikke gjøre jobben min fordi jeg var kommet i krig med tastaturet. Er jeg en syter? Har jeg skuffet NHO-direktøren? Jeg ber om en audiens. Om en dom. Fra Finn Bergesens synsvinkel fra åttende etasje i næringslivets høyborg på Majorstuen blir forklaringen på verdens høyeste sykefravær at selve sytingen bidrar til det økte sykefraværet. For aldri har nordmenn hatt høyere lønn. Aldri hatt lengre ferier. Aldri kortere arbeidstid. Aldri bedre velferdsordninger. Aldri bedre helse-, miljø- og sikkerhetsstandard. Aldri bedre helse. For ham finnes det rett og slett ingen grunn til at så mange av oss skal være så syke. På veien til Bergesen henter jeg moralsk støtte. Jeg går til Ullevål sykehus. Helt innerst i gangene på Institutt for samfunnsmedisin, lengst oppe på høyden bak hudavdelingen, sitter en forsker, en slags helsevesenets historielærer, som mener at nordmenn er for lite sykmeldt. Jeg vil se damen som snakker Bergesen midt imot.På den lange veien innover korridorene oppsummerer jeg min egen sutring. Hvordan jeg endelig fikk drømmesjansen i avisen, fikk skrive store artikler om viktige emner og morsomme reportasjer om virkelige mennesker. Jeg elsker det. Og merket ikke vepsestikket som en dag parkerte i venstre albu. Pytt pytt. Man blir vel ikke syk av å ha det gøy på jobben?Så gikk ukene. Og månedene. Jobben var like morsom. Bare litt ekstra hektisk. For nå fløy jeg til fysioterapeuter og akupunktører og kiropraktorer ved siden av skrivingen. Og jeg limte kinesiske frø på øret og magneter på albuen. Jeg tygget piller og ristet armen. Jeg flyttet musen og sto mens jeg skrev. Jeg droppet lunsjen og strakk og tøyde med andre armsvake i kjelleren på jobben. Trakk i kalde omslag og varme pulsvanter. Det er ingen grenser for råd man kan følge hvis man først forteller folk rundt seg at man ligger i krig med tastaturet. Først og fremst skammet jeg meg. Hva slags pusling var jeg som ikke taklet litt vondt i armen? - Der kan du se. Propagandaen virker.Spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland triumferer der hun sitter innerst i korridorene.- De siste femten års offentlige talemåte har mistenkeliggjort trygdemottagere av alle slag - uføre, sykmeldte, arbeidsløse. Da Arbeiderpartiet regjerte, var slagordet: "Arbeid skal gjøres til førstevalg". Underforstått ligger en grov insinuasjon om at folk flest er late unnasluntrere. Høyres slagord nå er: "Det må lønne seg å jobbe". Underforstått: Hvis trygdemottagere får det enda litt trangere, kommer de seg ut i jobb igjen. Vi er altså alle potensielle trygdemisbrukere og må kontrolleres. Slikt virker uhyre krenkende. Jeg finner det motbydelig. Og nå altså Finn Bergesen. At folks sutring skal være årsak til økt sykefravær. Det får stå for hans menneskesyn. Dessuten øker ikke sykefraværet.- Ikke det? - Ifølge NHOs egen statistikk ligger sykefraværet omtrent på nivå med fraværet fra både 1971 og midten av 1980-tallet. Den eneste gangen vi har hatt markert lavere sykefravær var på midten av 1990-tallet under massearbeidsløsheten. Vil Bergesen fraværet til livs, må han sørge for ny arbeidsløshet. Hvis han skviser ut alle kvinner og eldre, ville det selvfølgelig også monne. Vi skulle vært stolte av våre velferdsordninger, ikke mistenkeliggjøre dem som må benytte seg av dem. Wergeland reiser seg, halter over gulvet etter en bok. Jo visst, hun er både giktisk, kvinne og passert 50. Ingen ønskedrøm for en arbeidsgiver hun heller.Wergeland sier at hun blir harsk. For nå tenker hun på all forskningen som forklarer hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn og hvorfor det er oss med muskel- og skjelettplager som topper statistikkene.- Årsakene beskrives i kvasipsykologiske termer, til forveksling lik gode gamle fordommer om "det typisk kvinnelige". Hvorfor ikke lete i det opplagte - se hva slags type jobber kvinner flest har, hva slags fysiske og mentale belastninger de utsettes for?Jeg takker for skytset. På veien til Bergesen går jeg forbi en bokhandel der omslaget "Lykkeformelen" lyser i vinduet. Betyr det moderne krav til lykke at vi må være fri for lidelse? At vi ikke lenger tåler småvondt her og litt plager der. At vi lytter oss syke til alle dem som tjener penger på plagene våre.Jeg stikker innom fysioterapeut Chris Drummond. Gjensynet med den lange korridoren, ukebladene, de lavmælte lydene bak lukkede dører stikker til i albuen. Jeg får vondt bare av synet. Her har til sammen fire av Drummonds kolleger på Mensendieck Klinikken livnært seg på å klemme på mitt såreste punkt. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg ble glad i dem alle. Den vennlige oppmerksomheten, den faglige interessen for minvondt. En som puttet pledd over maven så jeg ikke skulle fryse mens hun kløp. Det var til å grine av.Det gjorde jeg jo også en del. Særlig etter at jeg til slutt måtte slå av tastaturet, lytte til legen som sa at jeg ikke ville bli bra uten en ordentlig "time out". Hverdagens trivialiteter raste sammen som korthus. Ville jeg noensinne kunne skrive igjen? Hvor fort ville avisen tilby meg en sluttpakke? Hva ville kollegene si når jeg veltet belastningen over på dem? Når jeg ømarmet tutlet meg hjem etter slike behandlinger, var det bare meg og armen igjen i hele verden. Alle andre var travelt opptatt med å ha det gøy på jobben. Mitt eneste engasjement var armen. Mens verdens øyne var rettet mot russernes okkupasjon av Tsjetsjenia, var jeg okkupert av min egen plage. Jeg kunne se en hel Dagsrevy. Etterpå husket jeg bare sviingen i albuen. Jeg kunne lytte til musikk, og det eneste jeg hørte var mine egne katastrofefantasier. - Du var ikke gal, trøster Chris Drummond. - Men du hadde ikke lært å se smerten i et biopsykososialt perspektiv.Så fint ord! Fysioterapeuter har lært det. Og det bør flere leger og arbeidsgivere med Bergesen i spissen snarest gjøre også, mener Drummond.- Vi vet mye mer om smerte i dag enn for bare ti år siden. Smerte er en multidimensjonell sanseopplevelse. En ting er selve betennelsen. En helt annen ting er hvordan du forholder deg til smerten og hvordan omgivelsene påvirker deg. Er du redd for smerten? Er du redd for å bevege deg? Får du oppmuntring av sjefen og vennene dine? Dette er psykososiale forhold som er viktige for den totale smerteopplevelsen og for resultatet av rehabiliteringen.- En akutt betennelse kan utvikle seg til kronisk smerte på fjorten dager, skremmer fysioterapeuten. Det store faremomentet er at det bare fokuseres på det fysiske og ikke på alle de psykososiale aspektene. Moderne terapi i dag handler derfor i mye større grad om aktiv rehabilitering og en pedagogisk tilnærming til plagenes og smertenes ulike dimensjoner. Slik kan også motivasjonen for å bli bra vekkes til live. Drummond mener leger og arbeidsgivere får ta større del av ansvaret for de lange sykemeldingene. - Møtes du av mistenksomhet og oppgitthet fra sjefen, kan du være på god vei mot kronisk vondt for en kurant betennelse. Arbeidsgivere må bidra med positivisme, en aksept for at du faktisk trenger sykemelding, men at alt må gjøres for at du snarest mulig skal kunne bidra på jobben igjen. Legenes holdning er ikke mindre viktig. Hvilke følelser du har når du forlater legekontoret med sykemeldingen i hånden, kan avgjøre lengden på sykemeldingen.Var det legen som lurte meg inn i langtidsfraværet? En siste avstikker før Bergesen blir nødvendig. På veien passerer jeg nok en gang en bokhandel. Der lyser psykiateren Finn Skårderuds "Andre reiser". Her skriver han at en leges diagnose kan være som en presenning man trekker over hodet. Man får lov til å tre tilbake. "Noen former for lidelser er vår tids klostre. Jeg ser meg om og tenker meg om, og tenker at det er ikke rart at sykdom er så populært for tiden."I resepsjonen på Norsk Bedriftshelse AS henger slagordet "Friske bedrifter med sunne medarbeidere lønner seg". I 25 år har Sonja Bjørkly, fastlege og spesialist i allmennmedisin, hatt besøk av slike som meg. - Er det leger som deg som har ansvaret for at jeg var sykmeldt syv måneder for en vond albu?- Jeg er så lei av at alle snakker kun fra sin tue. Ingen ser på helheten. Omstillingen i arbeidslivet har rett og slett vært formidabel de siste 10-15 årene. Man er blåøyd hvis man tror at innføringen av datateknologien, endret tidspress og stadig omstrukturering som svar på alle utfordringer, skjer uten omkostninger for den enkelte arbeidstager. Tempoet på arbeidsplassen har økt, tempoet i samfunnslivet har økt, alt er mer omskiftelig og usikkert. Også familiestrukturene. Ikke alle tåler påkjenningene, kroppen reagerer med smerte eller sykdommer utløst av stress. En slik påkjenning er for eksempel uro og konflikter på arbeidsplassen. Jeg har svært mange grelle eksempler på utfrysing og mobbing og elendige sjefer som bidrar til at folk blir syke.- Men har slike som jeg også fått lavere smerteterskel?- Jeg har til gode å oppleve en pasient som uttrykker glede over å bli sykmeldt. Det jeg har sett er en lettelse over å bli tatt på alvor. Sykemelding oppleves som veldig vanskelig. Jeg har sett psykisk sterke mennesker som etter en tids sykemelding får angst, søvnproblemer, spiseforstyrrelser. - Sosialminister Ingjerd Schou mener legene må holdes i ørene og ta sin del av skylden for økt sykefravær. Er du blitt mer slepphendt med sykemeldingsskjemaet?- Jeg blir sint av slike påstander. Selvfølgelig skal vi ta vår del av ansvaret. Men slike uttalelser tilkjennegir et manglende helhetsperspektiv. Her er vi mange aktører som har et ansvar. Og jeg mener faktisk at arbeidsgivere har et større ansvar enn legene. Forstandig personalledelse er helt avgjørende for lengden på sykemeldingen. Arbeidsgivere må snart forstå hvor viktig det er for folk med plager å få være på jobb og gjøre noenytte for seg i stedet for å være helt utestengt fra fellesskapet. Jeg har fått styrke til å gå på rektors kontor. På forværelset til Finn Bergesen ligger bladet Gründer. Der leser jeg et intervju med investor Ola Mæhle: "Vi er blitt så mette, feite, late og rike at det begynner å lukte - og ikke særlig godt". Er det slik de ser på sånne som meg i direktøretasjen i NHO, tenker jeg.- Jeg har aldri kalt noen feit eller lat. Det jeg har sagt, er . . .Bergesen lister opp alt det positive som gjør Norge til verdens beste og friskeste nasjon. Han ser ingen grunn til at sykefraværet skal være verdens høyeste. Han tror sykefraværet rett og slett øker på grunn av syting. - Har du truffet mange sytere?- Ja. Arbeidsgivere syter. Politikere syter. LO snakker om et råttent og brutalisert arbeidsliv. Aldri har sykefraværet vært høyere. Samtidig er vi for tredje år på rad kåret av FN til verdens beste samfunn.- Jeg mener, har du truffet mange som skulker jobben?- Det har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Men holdningen i samfunnet er endret. Flere som tidligere ville gått på jobb, holder seg hjemme.- Hvor stor del av sykefraværet er unødvendig?- Det vet jeg ikke. Men jeg har truffet mange som jeg personlig mener kunne gått på jobben. Det har du også.- Har du fått reaksjoner på sytekommentaren?- Ja. 75 prosent av dem var positive. Av de 25 prosent negative er det noen som har tatt mitt synspunkt om den norske sytekulturen som et personlig angrep.- Du vet jo ingenting om å være sykmeldt, du har aldri vært det. Forstår du at noen føler seg krenket av din mistenkeliggjøring?- Jeg har vært så heldig å ha god helse. Men jeg har opplevd andre og sett hvordan verden nesten raser i grus for enkelte når de har vært nødt til å holde seg hjemme. Mange arbeidsgivere må bli mye flinkere til å følge opp og vise omsorg for sine sykmeldte medarbeidere i tøffe tider. Norges viktigste ressurs er jo arbeidskraften. Den må vi ta vare på. Jeg vet hva jeg snakker om. Her i NHO har vi vært gjennom tøff omorganisering med 30 prosents nedbemanning. Likevel har vi bare tre prosent sykefravær. I alle bedrifter jeg har ledet har sykefraværet faktisk vært svært lavt. Min ledelsesfilosofi er at mennesker fungerer best når de er i harmoni med seg selv og sine omgivelser . . .Slik ser verden ut fra Finn Bergesens kontor. En verden som aldri har vært i disharmoni med sin albu.