Kritikere av dagens medisin hevder at legene er blitt en form for ingeniører som håndterer teknologiske innretninger og kjemisk baserte preparater i stedet for å snakke med pasienten som et helt menneske. Mye av denne kritikken blir feil, fordi medisinsk behandling bare kan være pålitelig når den er grunnet på vitenskapelig dokumentasjon, skriver dr.philos. Dag Rune Olsen. Han er forskningssjef ved Institutt for kreftforskning på Radiumhospitalet og professor i medisinsk fysikk ved Universitetet i Oslo.
S IKRERE DIAGNOSTIKK, EFFEKTIV BEHANDLING.Det hersker liten tvil om at den teknologiske utvikling har hatt stor betydning for utøvelse av moderne medisin. Metoder for sikrere diagnostikk og mer effektiv behandling av ulike sykdommer er oppstått i kjølvannet av denne utviklingen. Medisinske spesialiteter som bildediagnostikk, dvs. ordinær røntgenavbildning, ultralydavbildning, tredimensjonal avbildning av kroppens indre strukturer og vev, og strålebehandling ved kreft, hviler helt og holdent på oppdagelser innen fysikk og teknologi. Hvor entydig positive de teknologiske bidrag til den moderne medisin har vært, hersker det imidlertid betydelig uenighet om.I boken "Helse i hver dråpe", som først ble utgitt i 1995, går professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo Trond Berg Eriksen til frontalangrep på det teknologiske imperativ i moderne medisin. Han etterlyser en revitalisering av idégrunnlaget for den hippokratiske medisin (etter Hippokrates i det gamle Hellas, omtalt som "legekunstens far"; red.anm.), der en holistisk tilnærming til behandling av det hele mennesket står sentralt. (Holistisk medisin eller helhetsmedisin er en form for alternativ medisin, med et alternativ til teknologiske og kjemiske metoder. red.anm.). Den teknologiske medisin bryter, ifølge Eriksen, med dette idégrunnlaget, og har snarere røtter i filosofiske retninger som den logiske positivisme og reduksjonismen, og er sterkt influert av filosofen Descartes' skille mellom kropp og sjel. Denne utviklingen har, etter Eriksens mening, ledet til at det er i sykehuslegens ingeniørrolle at all prestisje er samlet, og at det etiske imperativ drukner i det teknologiske imperativ. Eriksen hevder at "teknologi er som et førerløst skip hvor mange anonyme dekksgutter i kapteinslue sørger for at ansvaret aldri kan lokaliseres". Han er ikke alene om å hevde at den medisinske teknologi lever sitt eget liv, og at dens introduksjon i det moderne helsevesen er betinget av legens og forskerens entusiasme og karrièreutsikter snarere enn pasientens ve og vel.Debatt om det medisinsk-filosofiske og etiske fundament og om teknologiens rolle i den moderne medisin er riktig og nyttig. Denne må imidlertid være nyansert snarere enn forflatet og tabloid. Debatten i norske medier om innføring av PET ved enkelte universitetssykehus i Norge er et annet eksempel på kategorisk og unyansert argumentasjon. (PET er en diagnose- metode ved bruk av bilder hvorved et radioaktivt stoff bundet til en væske sprøytes inn i kroppen. Red. anm.) Medisinsk teknologi er et vidtfavnende begrep, og må gis en klar definisjon før et teknologisk imperativ kan gis en nyansert drøfting. Medisinsk teknologi, oversatt fra det engelske "health technology", eller medisinsk metode som oftest benyttes, omfatter alle prosedyrer for undersøkelse og behandling av pasienter, apparatur og instrumenter, samt medikamenter og bruk av disse. Medisinsk teknologi favner dermed både bruk av medikamenter så vel som instrumenter.V ITENSKAPELIG BASERT MEDISINSK PRAKSIS.Som motvekt til et teknologisk imperativ og for å unngå at medisinsk teknologi nettopp seiler rundt som er førerløst skip i sykehusvesenet, er det viktig at medisinske metoder underkastes krav om vitenskapelig basert medisinsk praksis. David L. Sackett, mangeårig professor ved Oxford University, har fastslått at vitenskapelig basert medisinsk praksis fordrer en helhetlig, redelig og fornuftig bruk av den til enhver tid beste foreliggende vitenskapelige dokumentasjon i beslutninger om behandling av den enkelte pasient. Medisinsk metodevurdering er et viktig virkemiddel for å sikre at medisinsk praksis er tuftet på vitenskapelig dokumentasjon av nytteverdi. Medisinsk metodevurdering søker å kartlegge nytteverdien gjennom objektiv analyse av foreliggende vitenskapelig litteratur. Forskning er derfor et viktig verktøy for å avklare nytteverdi, og er dermed i pasientens og samfunnets interesse. Når så Eriksen ønsker seg en resosialisering av den moderne medisin, for å forhindre at den føres videre inn i forskernes favntak, faller nettopp et av de viktigste virkemidler og verktøy for kontrollert utnyttelse av medisinsk teknologi bort.Medisinsk metodevurdering har imidlertid sine begrensninger; disse er knyttet til tid og hastighet; det vil si tiden det tar å evaluere metoder, og hastigheten i utvikling av ny teknologi. Utprøving og evaluering av medisinske metoder og teknologi tar ofte flere år, samtidig som den medisinsk-teknologiske utviklingen skyter fart. Vi står derfor i fare for å sitte med detaljkunnskap om nytteverdi av forrige generasjons metoder. Dette gjør seg spesielt gjeldende ved behandling av sykdommer som fordrer meget lang oppfølging; for eksempel vil det være nødvendig å følge kreftpasienter over en 10-årsperiode for å kartlegge eventuelle bivirkninger av ny behandling.H ELSETILTAK OG UNDERSØKELSE AV NYTTEVERDI.På tross av dette er det viktig at ny teknologi underkastes medisinsk metodevurdering før en generell introduksjon i vårt helsevesen. Dette kravet bør imidlertid ikke kun gjelde diagnostiske og terapeutiske metoder, men alle former for helsetiltak, også forebyggende tiltak. Som et ledd i nasjonal kreftplan ble betydelige økonomiske ressurser skaffet til veie for radonreduserende tiltak i norske boliger. Hvorvidt og i hvilken grad slik radoneksponering alene gir lungekreft, er vitenskapelig sett fortsatt uavklart. Det burde dermed vært en selvfølge at et slikt helseforebyggende tiltak ledsages av vitenskapelig anlagt undersøkelse av nytteverdi.Hvor sterkt er egentlig det teknologiske imperativ i den moderne medisin? I en årrekke dokumenterte fagfolk ved en rekke av våre sykehus et betydelig underforbruk av stråleterapi i kreftomsorgen, i første rekke ved smertelindrende behandling. Stråleterapi er den viktigste kurative behandlingsformen ved kreftsykdom nest etter kirurgi, og en meget effektiv smertelindrende behandling ved uhelbredelig kreft. I motsetning til vitenskapelig basert medisinsk praksis, som indikerer at ca. 50 prosent av alle kreftpasienter vil ha nytte av en slik behandling, fikk i størrelsesorden 25- 30 prosent av alle norske kreftpasienter tilbud om strålebehandling i løpet av sin sykdom. Stråleterapi er et godt eksempel på høyteknologisk medisin. Utstyret er dyrt i innkjøp og fordrer spesiell ekspertise, likevel er dette et av de billigste behandlingsalternativer ved kreft (stråleterapi representerer gjennomsnittlig ca. 5 prosent av alle kostnader knyttet til kreftbehandling innen EU). Etter mange år med nitid dokumentasjon fikk Norge omsider sin egen kreftplan, hvor politikerne iverksatte en utbygging av stråleterapikapasiteten i henhold til internasjonale mål. Stråleterapi ved kreft er et velegnet eksempel på at teknologisk medisin ikke nødvendigvis representerer et imperativ i vårt helsevesen, ei heller at teknologi står i kontrast til den hippokratiske medisins idealer. Smertelindring, ved hjelp av teknologi, må kunne sies å være godt forenlig med humanistisk legekunst.B EGRENSEDE RESSURSER TIL TEKNISK UTVIKLING.En debatt om teknologiens innvirkning på den moderne medisin blir ufullstendig uten å drøfte et mulig økonomisk imperativ. I denne sammenhengen er det ikke i første rekke de generelle økonomiske rammer for vårt totale helsetilbud det er snakk om. Den økonomiske drivkraft og interesse bak ulike former for medisinsk teknologi varierer i betydelig grad. Mens den multinasjonale farmasøytiske industri oftest kan bringe betydelige økonomiske ressurser til veie for sin utvikling, er de økonomiske forventningene innen industri som utvikler instrumenter og apparatur, langt mer beskjedne. Utvikling av metoder og prosedyrer uten kommersielt potensial skjer ofte på universitetssykehus med begrensede økonomiske ressurser. Varierende økonomisk tyngde kan dermed være styrende for den medisinske utviklingen.Faglige medisinske vurderinger kan derfor drukne i et økonomisk, snarere enn et teknologisk, imperativ. Balansert utvikling må sikres gjennom et betydelig offentlig engasjement, slik også nedfelt i nasjonal kreftplan.En nyansert debatt om prioriteringer og veivalg innen moderne medisin er nødvendig. Det er naturligvis uheldig dersom prioriteringer i helsesektoren styres av et teknologisk, eller et økonomisk, imperativ; det blir imidlertid like ille dersom det retoriske imperativ får råde grunnen.
