Når en person blir skadet, det være seg i trafikken, på jobb eller i andre sammenhenger, kan ulykken resultere i mer eller mindre alvorlige skader. Der skadene er av en mer alvorlig art, blir den skadelidte som regel utredet av en lege slik at partene kan få et bedre utgangspunkt for å beregne hvilken erstatning den skadelidte har krav på etter ulykken. Ofte representeres skadevolder av et forsikringsselskap. Som advokat som arbeider mye med personskadesaker, ser jeg gjentatte ganger hvilken betydning valget av lege har for hvilket økonomisk oppgjør den skadelidte sitter igjen med. Det kan ofte skille svært mye på konklusjonene fra lege til lege, og enkelte leger som får mange oppdrag fra forsikringsbransjen, demonstrerer ofte sine store vanskeligheter med å finne nevneverdige skader hos nær-invalidiserte personer.Konklusjonene som gjøres, gjøres på bakgrunn av fysiske undersøkelser og en gjennomgåelse av det tilgjengelige medisinske materialet. En fysisk undersøkelse av en person er svært inngripende. Undersøkelsen fordrer ofte også at den skadelidte lar den aktuelle legen få kjennskap til svært intime og personlige opplysninger om seg selv.

Tillit til legen.

I det vanlige liv, utenfor personskadesakene, velger enhver selv hvor man vil la seg undersøke. Opplever man at en lege oppfører seg ubehagelig, eller man av andre grunner mister tilliten til vedkommende, oppsøker man selvsagt ikke samme lege en gang til. For den enkelte skadelidte er imidlertid ikke hverdagen alltid så enkel.En skadelidt har som enhver annen person i utgangspunktet rett til selv å velge hvem hun skal undersøkes av, forutsatt at vedkommende lege aksepterer oppdraget. Dette følger av den suverene råderett som enhver person har over sin egen kropp, og kan bare fravikes ved klar lovhjemmel eller andre helt spesielle omstendigheter. Utgangspunktet er også nedfelt for forholdet mellom pasient og lege, i pasientrettighetsloven.For å beholde mulighetene til å komme til en smidig løsning med det ansvarlige forsikringsselskap, aksepterer de fleste skadelidte likevel å bli enig med forsikringsselskapet om hvilken lege som skal benyttes til utredningen, selv om den aktuelle legen ikke nødvendigvis er skadelidtes førstevalg.

Rettsoppnevnte leger.

Når en personskadesak må gjennom rettssystemet, er imidlertid partene så uenige at det ikke lar seg gjøre å komme til enighet i saken - herunder som regel også vedrørende valget av lege. For domstolens behandling oppnevnes som regel en eller flere leger av retten etter egne bestemmelser i tvistemålsloven. I tillegg til dette kan partene stille med "egne" leger som vitner i saken. Den rettsoppnevnte legens konklusjon ender imidlertid ofte opp som tungen på vektskålen når dommen skal skrives.Begge parter har anledning til å uttale seg om valget av rettsoppnevnt lege, og nettopp på grunn av den vekt som domstolene ofte tillegger den rettsoppnevnte legen, legges det inn store ressurser fra begge sider for at den "riktige" legen skal oppnevnes.For forsikringsselskapet vil den "riktige" legen være den som kan konkludere med lavest invaliditetsgrad, slik at erstatningen blir minst mulig. For den skadelidte er den "riktige" legen den som behandler henne på en objektiv og seriøs måte slik at hun har tillit til vedkommendes undersøkelser og behandling.Slik lovbestemmelsen er skrevet, synes begge parters syn å skulle veie like tungt når dommeren skal velge hvilken lege som skal oppnevnes. Leses lovbestemmelsen i sammenheng med de rettighetene og frihet som enhver person har over sin egen person, synes det imidlertid klart at den skadelidtes ønske skal veie tyngre enn forsikringsselskapets når det kommer til valget av oppnevnt lege i en personskadesak.

Generelle regler et problem.

Problemet med tvistemålsloven i denne sammenhengen ligger i første rekke her i at bestemmelsene som regulerer valget er generelle regler. Reglene er skrevet for å gjelde for alle typer rettsoppnevnte sakkyndige - det være seg eksempelvis arkitekter, ingeniører, etterforskere eller leger. Der hvor partene således er uenige, risikerer skadelidte at dommeren skjærer igjennom og oppnevner en lege som den skadelidte ikke har tillit til og som skadelidte ikke ønsker å utredes av.Domstolene har selvsagt ikke hjemmel til fysisk å tvinge den skadelidte til å fremstille seg hos den aktuelle legen, men tvangen skjer likevel indirekte og under dårlig skjulte antydninger om at manglende fremstilling vil få følger for hvordan domstolen vil vurdere selve saken forøvrig. Av skrekk for å hisse opp den mektige dommer, halter da den skadelidte mot sin egen vilje ofte bort til den oppnevnte legen, for i realiteten allerede å få sin dom der.Dette gjøres. Det er ikke uvanlig, og denne praksis er svært problematisk i forhold til de aktuelle personrettighetene som er nevnt ovenfor. I tillegg kommer at den skadelidte kan oppleve en slik oppnevning i strid med eget ønske som et overgrep, og dermed mister hun tilliten til domstolenes behandling av saken. Dette gjør seg særlig gjeldende der domstolen oppnevner den sakkyndige som forsikringsselskapet ønsker og som skadelidte har motsatt seg at skal benyttes.Særlig ofte gjøres dette i ankerunden, hvor den skadelidte på bakgrunn av sin erfaring med den oppnevnte lege fra tingretten kanskje ikke lenger ønsker at vedkommende skal fortsette i lagmannsretten. Det er ikke noe som tilsier at den legen som ble brukt av tingretten automatisk skal oppnevnes også for lagmannsretten. Likevel er det i praksis svært ofte slik at den samme sakkyndige oppnevnes igjen, også i de tilfeller hvor den skadelidte motsetter seg bruken av den aktuelle legen.

Uthuling av taushetsplikt.

Denne praksis, det være seg i tingretten eller i lagmannsretten, er etter mitt skjønn i strid med elementære rettigheter og den personlige frihet som alle har, og er muligens et resultat av at domstolene ikke i alle tilfeller tar inn over seg den store betydningen det har å ha tillit til den lege man skal undersøkes hos.Praksisen bør også være problematisk i forhold til den svært strenge taushetsplikt som enhver lege har. Uten samtykke fra pasienten, kan ikke en domstol motta forklaringer fra en lege om opplysninger som er betrodd legen. Dette gjelder også utvilsomt for leger som oppnevnes av retten i en rettssak. Men her antas altså uten videre at den aktuelle skadelidte skal tillate legen å "brette henne ut" - uavhengig av om hun har samtykket i oppnevnelsen av legen eller ikke!Det er selvsagt ikke dermed sagt at den skadelidte uten hensyn til forsikringsselskapets innvendinger alltid skal få sitt ønske igjennom når partene er uenige om valget. Gode grunner taler for at domstolene bør kunne ta hensyn til dokumenterte og velbegrunnede innsigelser fra forsikringsselskapet, og i de tilfeller bør domstolen bidra til at den skadelidte kan utredes av en annen lege som hun har tillit til. Ofte blir imidlertid resultatet at domstolene blindt ser hen til forsikringsselskapets ønske, uten at skadelidtes innvendinger tillegges vekt.Når resultatet av praksisen er at forsikringsselskapene får igjennom sine legevalg, i strid med den skadelidtes ønsker, da er ikke domstolene lenger en ivaretager av rettssikkerheten. Da løper domstolene forsikringsselskapenes ærend.