- Det er ikke alltid det er best å si noe

17 år gamle Ida Beathe Rogne fra Østre Toten var på Utøya 22. juli. Så fort foreldrene fikk beskjed om hva som skjedde, reiste de til Sundvollen. Da de forsto at Ida Beathe ikke var blant dem som hadde berget livet, ba de Gran være tilgjengelig når de kom hjem til Toten.

- Som prest må man besøke en del fortvilte mennesker. En av de verste situasjonene for en prest er å være den som kommer med dødsbudskapet. Her var det annerledes. Her møtte jeg en familie som allerede visste. De hadde ikke fått beskjed om at hun var død, og folk legger aldri bort håpet før de må. Men foreldrene var realistiske og nøkterne, sier Gran.

Familien var ikke blant dem som kjente kirken eller presten godt fra før, selv om Ida Beathe Rogner hadde sunget i menighetens barnekor.

- Sentralt i den kristne tro står tilgivelse og nåde. I møte med en familie som har mistet sitt barn til ondskapen 22. juli - hvordan klarte du som prest å snakke om tilgivelse?

- Noe av det første familien sa til meg var: «Vi orker ikke tenke på ham. Hvis vi skulle hate ham og slippe til hatet og hevnlysten, da kunne vi ha kommet på samme plan som ham.» Det var forløsende ord fra dem som skulle få trøst. Det gjorde jobben lettere for meg. Denne innstillingen har de klart å holde fast ved.

Gran kjente ikke familien spesielt godt før 22. juli, men i tiden etter har han lært dem godt å kjenne. I begynnelsen besøkte ham dem ofte.

- Jeg er blitt knyttet til familien. Det er et fellesskap i sorgen, selv om det er stor forskjell på hvordan vi opplever den, sier han.

- Det er ikke alltid det er best å si noe

Da han ble spurt om å forrette i begravelsen til Utøya-offeret Bano sammen med en kristen prest, og attpåtil i en kirke, var han aldri i tvil:  Han måtte stille.

Bildet av Senaid Kobilica side om side med prest Anne Marie Tronvik under begravelsen til Nesodden-jenta som bare ble 18 år, er blitt et symbol på toleranse og det Norge Anders Behring Breivik ville ødelegge. For lederen av Islamsk Råd Norge er ikke bildene tilfeldige; de er en illustrasjon på hvordan det norske samfunnet er og hvordan vi vil ha det i fremtiden.

- Det var en veldig tung dag. Jeg tenkte veldig mye på de unge drepte. Det var så mange ambisjoner, drømmer og ønsker som ble revet vekk sammen med dem. Deres foreldre har investert så mye kjærlighet og tid i håp om at barna deres skal gjøre godt, leve godt og lenge. Det gjorde terroren så vanskelig å akseptere, sier Kobilica.

- Det var viktig for familien å begrave datteren på muslimsk vis. Men de ønsket også å involvere kirken. De ville ha noe som viste at vi står sammen i dette.

Men hva sier man som religiøs leder til foreldre som har mistet barnet sitt?

- Det er forventet av oss religiøse ledere at vi skal bruke kloke og trøstende ord i en slik situasjon. Men da jeg var med familien til Utøya, hadde jeg problemer med å finne ord. Det var krevende å være der, dette var en helt spesiell situasjon. Det er ikke alltid det er best å si noe - ofte er det viktigste at vi er til stede. Alle religiøse mennesker vet at døden kan ramme hvem som helst og når som helst. Men det er ekstremt vanskelig å akseptere at deres kjære blir massakrert og ydmyket slik de ble denne forferdelige dagen.

Kobilica vet hva han snakker om: Som bosnier trekker han paralleller til krigen i Bosnia og spesielt til folkemordet i Srebrenica, hvor tusenvis av muslimske unge gutter og menn ble drept.
- Bosniere og andre grupper vet hvordan det er å miste et barn. Mange opplevde at barna deres ble drept på samme måte som ungdommene på Utøya ble. Jeg kjenner mødre som har mistet seks sønner. Deres traumer ble vekket på nytt. De deler de pårørendes smerte og sorg, sier Kobilica.

Hvordan kan Gud tillatte slik ondskap?
- Noen sier at dette var en straff fra Gud. Det er jeg helt uenig i. Jeg er overbevist om at dette er en stor prøvelse. Jeg pleier å sitere et vers fra Koranen for å forklare dette: ”Alt godt som skjer deg, er fra Gud. Alt ondt som skjer deg, kommer fra deg selv.” Det er viktig å forstå dette sitatet på riktig måte. Det betyr ikke at de 77 som mistet livet 22.juli er skyld i noe. De er uskyldige som betaler prisen for hvordan menneskeheten lever livene sine. Jeg er overbevist om at terrorist Behring Breivik er et produkt av noens retorikk og politikk som vi andre ikke kan identifisere oss med. Det har ikke noe med Gud å gjøre.

Tilgivelse er en viktig del av islam. Hvordan kan man snakke om tilgivelse når ondskapen er så voldsom?
- Det er viktig å åpne seg for tilgivelse, men jeg kan ikke diktere dette overfor noen. Hver enkelt må selv vurdere om de klarer å tilgi og når. Men én ting er sikkert: Vi kan ikke gå videre eller snakke om forsining uten sannhet og rettferdighet, og dom. Derfor er denne rettssaken så viktig. Og derfor var det så vanskelig da Breivik valgte å si unnskyld til noen av dem som ble rammet av bomben i Regjeringskvartalet, men ikke til de etterlatte av de andre drepte. Det var en hån mot ofrene og familiene, og kan føre til at tilgivelse blir enda vanskeligere.

Kobilica var på ferie i Bosnia da han fikk nyheten om terrorangrepene i Norge. At noe slikt kunne skje i Norge, var for ham utenkelig og et stort sjokk.

 - Hvordan kunne Norge, som er så fredelig, åpent og sjenerøst på mange måter, rammes? Det var helt uvirkelig og et sjokk for meg personlig. Samtidig vet jeg at det finnes individer og grupper som ikke aksepterer hvordan vi lever. Dessverre kan de eksplodere.

Er din tro blitt utfordret av terrorhandlingene?
- Slike hendelser krever mye av oss, og vi må bruke moskeene og kirkene så mye vi kan og be til Gud om at det ikke skjer igjen. For dette er vanskelig å tåle. Men min tro er stabil og kan bare bli sterkere. De som prøver å rokke ved den, vil ikke vinne. Uansett hvordan Breivik ser på verden, kan vi ikke identifisere oss med det synet. Dessverre glemmer vi europeere hvor vi kommer fra – vi kommer fra én mann og én kvinne. Hvert menneskeliv er likestilt, og det er trist å se at enkelte bruker religion eller ideologi når de setter andres liv i andre rekke.

Da terroren rammet og gjerningsmannen fortsatt ukjent, var mange – også muslimer - overbevist om at muslimer stod bak. Det viser hvor mye vi har latt populistiske medier og stemmer styre, mener Kobilica.
- Jeg tror at også mange nordmenn føler seg lurt. Uttrykket ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” var blitt en sannhet. Nå vet vi at terror kan komme fra hvem som helst og hvor som helst. Den anerkjennelsen åpnet døren for en lysere fremtid med mer åpenhet, ærlighet, gjensidig respekt og aksept. Vi har mye å jobbe med, men jeg er overbevist om at vi er på vei i riktig retning, sier imamen.

 

- Vi snakket om hvordan man kan leve et godt liv

Munken Phramaha Khamsing Kiram reiste til Kristiansand for å støtte de etterlatte etter 22. juli i fjor. Der forsøkte han å finne en mening i det uforståelige.

Han er til vanlig munk ved det thai-buddhistiske tempelet på Frogner i Oslo.

Han dro raskt til Kristiansand da det kom frem at norsk-thailandske Porntip Ardam (21) var skutt og drept på Utøya.

I Kristiansand møtte Kiram den etterlatte familien. Han ønsket å være en trøst, en som kunne gi familien styrke til livet videre.

- Sammen med en munk kan man finne indre ro og krefter. Det er som en behandling for psykisk sykdom. Er man svak, så svak at det er like før man kollapser, trenger man noen som kan hjelpe til med å finne tilbake til livsviljen, forklarer Kiram.

I et innleid lokale ble det tent lys og satt opp et bilde av Ardam. En statue av Buddha ble tatt frem, sammen med røkelse og blomster. Her arrangerte flere munker en seremoni for de etterlatte, venner og andre bekjente.

- Vi snakket om hvordan man kan leve et godt liv og tenke positivt fremover. Livet må gå videre, selv om det vil ta lang tid før man klarer å komme tilbake til det normale og klarer å gi slipp på det som har skjedd, sier Kiram.

Han er ikke i tvil om at tempelet og hans rolle som munk var viktig etter terroren.

- Det handler om å ha et sted å gå til, akkurat som i den norske kirke, sier han.