Les også:
Har du følt deg diskriminert i arbeidslivet? Enten det handler om alder, kjønn eller etnisitet, send oss gjerne en epost og fortell kort om dine opplevelser.
Tyskpolske Patrycja Venås (26) har sendt ut over 420 jobbsøknader. Hver enkelt har vært skreddersydd til den aktuelle stillingen, og hun har ringt bedrifter og sendt inn åpne søknader. Likevel er hun bare blitt kalt inn til tre intervjuer.
Venås er overbevist om at det skyldes at hun, i tillegg til Høyskolen i Østfold, også har høyskoleutdanning og arbeidserfaring fra Polen. Og at hun har et fornavn som ikke høres etnisk norsk ut.
- Jeg tror bjellene ringer når de ser navnet. Det sier "fremmed, fremmed, utlending," sier Venås.
I samme situasjon
I går skrev Forbruker.no om som har sendt ut over 250 jobbsøknader og fått avslag på alle. I et land der behovet for sivilingeniører er enormt, har Akhtar stått uten jobb i nesten fem år. Akhtar er overbevist om at hans ikke-etnisk norskklingende navn står i veien for en jobb.
Mange andre er i hans situasjon. Etter at artikkelen om Akhtar ble publisert i går, har flere tatt kontakt med Forbruker.no. Noen, som selv er etniske minoriteter, sier at de ikke kjenner seg igjen, og at de ikke tror personer med utenlandsklingende navn har større problemer på jobbmarkedet. Men de aller fleste som tok kontakt, kunne fortelle at de selv hadde opplevd lignende diskriminering.
Foruten Venås sitter et par i Oslo og venter på arbeids- og oppholdstillatelse i Canada. De flytter fra Norge fordi han, med sitt indiske navn, ikke får jobb. Og en etnisk nordmann fikk merke forskjellen da han byttet ut sin kones utenlandsklingende navn med sitt etnisk norske navn. Denne artikkelen handler om dem.
Ringte firmaet
Etter at Venås fikk avslag på de tre stillingene hun har vært intervjuet for, har hun ringt opp de aktuelle bedriftene og spurt om tilbakemelding.
- Det ene firmaet antydet veldig forsiktig at det skyldtes at jeg var utlending, at det var vanskelig å selge meg overfor sjefen, og at de derfor hadde valgt å ansette noen ordentlig norske, med navn som Heidi eller Kari, sier Venås.
- Det ene firmaet antydet veldig forsiktig at det skyldtes at jeg var utlending, at det var vanskelig å selge meg overfor sjefen.
Venås flyttet fra Polen til Tønsberg på grunn av sin norske kjæreste, nå ektemann, i 2003. Hun sluttet i jobben som finansassistent i et stort firma, som hun syntes var en utfordrende stilling med gode fremtidsutsikter, for å starte et nytt liv i Norge. Men tre år og en bachelor-grad i engelsk og internasjonal markedskommunikasjon fra Høyskolen i Halden ser ikke ut til å ha hjulpet. Ei heller at hun snakker flytende norsk. Etter et år med jobbsøking og over 400 søknader er hun deprimert, og bekymrer seg for økonomien i nær fremtid.
- Sikkert kriminell
Venås tror mye skyldes uvitenhet hos potensielle arbeidsgivere. I et telefonintervju ble hun for eksempel spurt om det finnes datamaskiner i Polen, og om hun var muslim. Dessuten mener hun nordmenn har en forutinntatt holdning til polakker.
- Jeg tror folk har et image av polakkene her i Norge. Jeg er ikke helt polsk, men jeg blir oppfattet som det. Og er du polsk, er du sikkert kriminell. Og er du polsk kvinne, har folk også sine meninger om hvorfor du er her, sier hun.
Venås er spesielt oppgitt over at hun er "for norsk" til å passe inn i minoritetskvoter, men likevel for lite norsk til å ikke oppleve diskriminering. Kanskje er løsningen å flytte tilbake til Polen, eller til Tyskland? Med en norsk ektemann, som ikke kan flytte nettopp på grunn av jobben, har hun liten lyst til det. Men det er noe hun kanskje snart føler seg tvunget til.
Skiftet navn
Petter Burdeshaw Horntvedt er etnisk norsk, men gift med en amerikansk kvinne. Da paret giftet seg, tok Horntvedt konas etternavn Burdeshaw. I midten av 2005 søkte han jobber. Og fikk avslag på avslag.
- Etter at jeg skiftet navn, fikk jeg mye respons, og fikk jobb raskt.
- Jeg sendte ut rundt 80 søknader, og fikk bare to-tre intervjuer på det gamle navnet, sier Horntvedt.
Med en MBA-grad, syntes han dette var rart.
Så, i april 2006, skiftet han navn. Burdeshaw ble mellomnavnet, og han gikk tilbake til sitt gamle etternavn Horntvedt.
- Da sendte jeg kanskje ut ytterligere 10 søknader, og fikk fem jobbintervjuer. Etter at jeg skiftet navn, fikk jeg mye respons, og fikk jobb raskt.
Men han tror ikke nødvendigvis dette skyldes at rekrutteringsprosessen i arbeidsmarkedet er rasistisk. Gjennom en bekjent som driver med rekruttering, har han fått tanker om hva som kan ligge bak.
- Det er noe så enkelt som dette med kommunikasjon. Arbeidsgiveren lurer på om vedkommende er i stand til å kommunisere på jobben, både skriftlig og muntlig. Er det slik at navnet kan antyde at de ikke kan uttrykke seg, er de kanskje forsiktige. Det behøver ikke å ligge rasisme i det, men det er kynisk, sier han.
Tvinges ut av landet
I Oslo sitter et par, som ønske å være anonyme, og venter på å flytte til Canada. Søknaden om oppholds- og arbeidstillatelse er under behandling, og de kan forhåpentlig flytte til sommeren. Hun er etnisk norsk, han er født i India, men har bodd i Norge de siste 14 årene. De rømmer til Canada fordi de er overbeviste om at han ikke får jobb, og ikke engang blir kalt inn til intervju, på grunn av sitt indiske navn.
- Det er litt trist å flytte til Canada, for vi har familie her, sier hun.
Ektemannen har en mastergrad i fysikk fra India, og en ingeniørgrad fra Høyskolen i Oslo. Siden 2004 har han sendt ut rundt 250 søknader, men får ikke jobb.
- Jeg kom ikke til intervju en eneste gang. Jeg har kjørt drosje siden det, sier han.
En gang fikk han avslag fra en bedrift, som sa at de allerede hadde valgt ut de aktuelle kandidatene til intervju. Tre dager senere så han stillingen utlyst på ny.
- Jeg har studiekamerater som ikke er etnisk norske, som heller ikke har fått jobb, sier han.
Les mer om jobbmarkedet her.
Kommentarer