Flinke piker slet seg helt ut

En råkald januarmorgen satt Mariann Sørensen (43) seg som vanlig foran PC-en. Hun hadde laget frokost, fått barn og mann av gårde på jobb og var klar for nok en dag som regnskapsfører i en større bedrift. Problemet var at hun ikke var i stand til å slå på PC-en. Hun stirret apatisk inn i den svarte skjermen. Skjønte ikke hvorfor hun var i lokalet. Forvirret gikk hun inn til kollegaen, som sa: I dag ser du ufattelig sliten ut.

–Da kom tårene. Jeg ville jo så veldig gjerne strekke til. Ikke være sliten.

Hun tørker bort en ny tåre, der hun sitter i en hyggelig stue på Friskgården Romerike og forteller om det som skulle bli et vendepunkt i livet. Det vil si: Et første vendepunkt. Selv om legen sa dette ville ta tid, mente hun selv det var nok å sove ut et par døgn før hun skulle ta fatt igjen. Fortsette å «brette opp små kanter på ermene, til det ikke var mer å brette», som hun beskriver det.

–Jeg trodde omgivelsene forventet så enormt mye av meg. Måtte være flink på jobb, ha hus og hjem i orden, følge opp ungene. Mannen min stilte opp. Men jeg tok ansvaret for den totale logistikken. At døgnet og uken gikk opp for alle. I år etter år.

Aldri kjent.

Veileder på Friskgården, Anne-Kristin Rolstad lytter gjenkjennende. Hun har hørt mange kvinner fortelle omtrent den samme historien. Hvordan de har tøyd og tøyd strikken. Uten å ha kjent at den har strammet seg. Og til slutt røket.

–I ettertid er det utrolig skremmende at jeg ikke kjente signalene. At jeg måtte langt inn i en utbrenthet, sier Mariann.

Etter et par måneders sykemelding insisterte hun på å begynne å jobbe igjen. Brukte kveldene på sofaen for å klare neste arbeidsdag.

–Vi hadde fått vaskehjelp og snakket litt om fordelingen hjemme. Men egentlig var det meste som før, ikke minst det mentale, fastslår Mariann. Hun måtte via en tinnitusdiagnose og ny sykmelding før hun leste en artikkel om Friskgården og fikk legen sin til å søke henne dit. Her, på det private rehabiliteringssenteret, har aha-opplevelsene stått i kø. For første gang i livet har hun tenkt over hva som gir og hva som tapper energi. Et spørsmål hun aldri har stilt seg selv.

Måtte bæres.

Ved siden av henne har Lisa-Marie Lund (30) hørt på historien som nesten kunne vært hennes egen. Også hun nektet å kjenne hvordan det langsomt ble for mye. Med full jobb som økonomimedarbeider, to små egne barn og mannens tre barn – en mann som prioriterte studiene høyt.

–Sjefen ville lære meg nye ting, så jeg kunne jobbe mer selvstendig. Jeg ville gjerne, men klarte ikke. Presset var for stort, sier hun og forteller hvordan hun begynte å grue seg for jobben. Kom stadig tidligere for å rekke alt. Sto på for å være en god mor hjemme. Hadde aldri tid til seg selv.

–Jeg ville klare det. Men klarte det ikke, konstaterer hun stille, mens Mariann rekker henne papir til fuktige øyne. For Lisa-Marie sa det stopp den morgenen hun ikke kom seg ut av sengen, og mannen etter to dager måtte kjøre henne til legen og bære henne inn. Legen konstaterte at hun var deprimert og trengte hjelp. Nå har hun vært på Friskgården i tre måneder. Er i ferd med å ta opp igjen artium og satser på å bli tannlege.

–Jeg har lært å fylle meg med det gode og fjerne det dårlige, å trene og å spise riktig. Og ikke minst, tenke annerledes. Se faresignalene.

Totalsummen.

Ingen av de tre kvinnene rundt bordet er overrasket over det Aftenposten har fortalt denne uken om den voldsomme økningen i kvinners sykefravær.

–Årsakene er selvsagt sammensatte, sier veileder Anne-Kristin. –Men det som går igjen, er at kvinnene har glemt seg selv og glemt å lytte til egne behov. Veldig mange har mistet styringen på eget liv og bare kjører på. Summen av belastninger blir et samfunnsproblem.

–Vi kvinner må trene på å ikke ha dårlig samvittighet. Og jeg må være fornøyd selv om mannen min velger å ta oppvasken først om morgenen, for å nevne et lite eksempel, smiler Mariann. Hun vet at det er de små eksemplene som utgjør summen – som kan bli for tung å bære.