Hun og mange stanger i pensjonstaket

2011 blir et historisk år. Inger Lise Mobråten er en av de mange som må ta stilling til om de skal jobbe ut over 62 år.

Hun ser ut av vinduet i det nye politibygget i Lillestrøm som er senter i Romerike politidistrikt. Her trives hun.

Til våren kan hun gå av med pensjon, men vil egentlig fortsette å gå på jobben. Men er det egentlig noen vits i å jobbe når belønningen blir barbert til en tredjedel av inntekten de nærmeste årene?

Har du tips om pensjon og arbeidsliv? Send oss en e-post!

Drivkraften

- Jobben har vært en drivkraft for meg. Jeg mister litt motivasjon etter at jeg i høst ble klar over at jeg ikke får en økt opptjening til pensjonen selv om jeg fortsatt velger å stå i jobb.

- Og jeg hører fra ekspertene at samordningen av inntektene fra henholdsvis jobb og min offentlige pensjon fører til at jeg bare sitter igjen med en tredjedel av inntektene fra jobben. Da lurer jeg på om det er rimelig, for jeg har jo betalt inn 2 prosent av lønnen i egenandel til pensjonsordningen gjennom hele yrkeslivet, sier Mobråten.

- Jeg blir i hvert fall ikke stimulert til å stå i jobben når jeg hele tiden får høre at jeg får så lite igjen for å velge arbeid etter 62 år, legger hun til.

Senioren er organisert og for tiden tillitsvalgt i fagforbundet Parat, som nylig varslet en snuoperasjon i synet på pensjonsreformen. Også ansatte i offentlig sektor bør få kombinere jobb og pensjon, slik arbeidstagere i privat sektor kan fra årsskiftet, mener forbundsledelsen. Mobråten er enig.

Hun begynte i staten i 1970. 61-åringen har jobbet i ulike administrative og kontorpregede funksjoner som ikke er omfattet av særaldersgrenser. Og i nesten hele perioden har hun jobbet full tid.

Hun stanger i taket hva opptjeningen angår. Hun får mer enn 30 år i Statens Pensjonskasse. Hun får full offentlig AFP. Opptjeningen til folketrygden utgjør over 40 år.

Jeg mister litt motivasjon etter at jeg i høst ble klar over at jeg ikke får en økt opptjening til pensjonen selv om jeg fortsatt velger å stå i jobb. Inger Lise Mobråten

66 prosent

Kombinasjonen av hennes tjenestepensjon i Statens Pensjonskasse og folketrygden gir henne i utgangspunktet en bruttopensjon på 66 prosent av hennes pensjonsgrunnlag.

Mange av Mobråtens kolleger tjener rundt 400.000 kroner i året. Den maksimale bruttopensjonen ved 65 år blir 66 prosent, altså 264.000 kroner.

Mobråten for sin del kan oppnå rundt 60 prosent i alderspensjon samt 20.400 kroner i årlig AFP allerede fra 62 år.

Så langt er alt vel og bra. Men i privat sektor kan arbeidstagere fra 62 år som er omfattet av den nye AFP-ordningen, fritt jobbe ved siden av fra 2011.

Hvis en arbeidstager i privat sektor velger å stå i jobb og dermed utsetter uttaket av AFP, blir den årlige pensjonen høyere. Også de som står i stilling til 67 år eller lengre, får ny AFP – hvis betingelsene forøvrig er oppfylt.

Ingen glede

Mobråten på sin side vet at hun ikke får noen glede av AFP-ordningen i offentlig sektor hvis hun velger å stå i jobb. AFP-ordningen i offentlig sektor skiller seg fra den private ordningen, og forutsetter at man fratrer før 67 år – og opphører fra 67 år.

Mobråten får ikke den samme muligheten til å kombinere jobb og pensjon. Hun får riktignok en garantert bruttopensjon som mange arbeidstagere i privat sektor kan misunne henne. Men hun får lite igjen for å stå i jobb så lenge som mulig utover i 60-årene.

- Men hva med bruttogarantien på 66 prosent som gjelder for deg og andre i offentlig sektor? Vil du egentlig ha både i pose og sekk?

- Bruttogarantien er isolert sett veldig bra. Men slik systemet er blitt, lønner det seg ikke å stå i jobben. Og det er vel ikke i samsvar med Regjeringens mål om å holde folk i arbeid lenger enn før?