De små norske miljøene i verdens metropoler vokser. Bare i Rio de Janeiro i Brasil finnes 450 nordmenn. Det er en tilvekst på over 100 bare i løpet av ett eneste år.
Heidi Nesttun Sunde er en av dem. Hun er i Rio med mann og barn. Han jobber i StatoilHydro, og datteren på ni år går på den amerikanske skolen.
– Jeg har en viktig rolle i utlendighet for å holde familien samlet og rydde opp i praktiske saker. Det å være hjemmeværende, med permisjon fra en jobb i Norge, er ikke noe latmannsliv, sier hun.
Koster 2,5 ganger grunnlønn
Men bedriftene er ikke lenger like rause som før med romslige tillegg for å lokke nøkkelpersoner til å bygge opp aluminiumsverk i Qatar eller oljeaktivitet i Latin-Amerika eller Canada.
Tommelfingerregelen er at en såkalt «expat» koster bedriften rundt 2,5 ganger grunnlønnen, ifølge internasjonale undersøkelser som ikke bare gjelder norske arbeidstagere. Det koster altså adskillig å sende en kvalifisert nordmann – eventuelt med familie – til utlandet.
- Vi kjører alle som kommer hit gjennom et sikkerhetskurs skreddersydd for Rio, sier Norsk Hydro-direktør Harald Martinsen.
Han er en av veteranene i det norske miljøet i Rio de Janeiro. I helgene slapper han av med å spasere i hurtig gange langs Ipanema-stranden.
Bor i byens dyreste områder
Rio er en av verdens vakreste, men også farligse byer. Ikke noe norsk selskap har strengere sikkerhetsregler enn StatoilHydro, som i løpet av 2009 vil sende 65 ansatte til Rio i forbindelse med utbyggingen av oljefeltet Peregrino.
Ifølge selskapet skal hver enkelt disponere over sjåfør med skuddsikker bil, de har ikke lov til å ta buss eller drosje. Samtlige skal bo i byens dyreste områder, som Ipanema, og ingen av selskapets ansatte får uttale seg til pressen.
StatoilHydros utsendte koster norske skattebetalere rundt 260 millioner kroner i året, hvis vi regner med at hver av dem koster fire millioner.
Tall Aftenposten har innhentet, tyder på det.
Må ta høyde for avbrutt opphold
– Kostnadene kan være en utfordring for arbeidsgiverne, og de må også ta høyde for at den ansatte i utlandet av og til må sendes hjem igjen eller selv avbryter oppholdet, forteller Jennifer Teague.
Hun er høyskolelektor ved et senter for internasjonal kompetanse i Stavanger som inngår i Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI. Senteret jobber med selskaper som forbereder sine ansatte på utenlandsopphold, og med arbeidsgivere som får utlendinger inn i sin organisasjon i Norge.
Krisetider
Nøkkelpersonene som blir sendt til utlandet, har gjerne en høy lønn fra før. Når de drar ut, tjener de enda mer.
I tillegg kommer utgifter til bolig, høye forsikringspremier og eventuelle bidrag til skolepenger.
Hvis lønnstageren tar med seg familien, skaper det en hel serie utfordringer, både for familien og for arbeidsgiveren, sier Teague.
En del bedrifter har dessuten hatt såkalte nettolønnsordninger der arbeidsgiveren tar seg av skatten, og den utsendte spesialisten er sikret den samme lønn som i Norge – pluss eventuelle utenlandstillegg.
Nå er holdningene i ferd med å bli endret i flere større norske selskaper som Aftenposten har vært i kontakt med.
Ikke nødvendig med lokkemidler
Opphold i utlandet blir stadig mer ansett for å være en verdifull mulighet til å utvikle seg både faglig og personlig. Det er ikke lenger nødvendig å lokke nordmenn til utenlandsopphold ved hjelp av massive kompensasjonspakker, mener Teague.
Unge mennesker ønsker seg opphold i utlandet i større grad enn de første etterkrigsgenerasjonene gjorde. Studieopphold i utlandet er mer utbredt enn noensinne – og bidrar til at arbeidstagere flytter over landegrensene.
Kommentarer