«I natt møtte jeg raneren igjen...»

Intet forbud mot alenearbeidsplasser

Han sto i heisen i blokken der hun bor – Souila så ham tydelig gjennom heisdøren. Hun skyndte seg ned trappene, men han dukket opp igjen hver gang hun passerte en ny etasje.

Det skjedde i drømme natten før vi nylig møttes til vårt siste intervju, og har skjedd gjentatte ganger siden 19-åringen fikk kniven mot strupen en lørdag morgen i januar. Da tvang en desperat og tydelig påvirket mann den unge ekspeditøren, som var alene på jobb, til å gi fra seg kassabeholdningen i butikken der hun jobbet. Utenfor satt tre maskerte kompiser i en bil og ventet på utbyttet.

Flashback.

I drøye 20 minutter varte det virkelige marerittet. Men nå er det snart gått ett år, og Souila er langt fra ferdig med plagene. Stadig dukker det opp tilbakeblikk, såkalte flashbacks, i søvne eller når hun er våken. De bringer frem bilder og følelser fra det som hendte i butikken, og gir næring til frykten som har brent seg fast i henne.

–De første månedene turte jeg ikke å gå ut. Sov nesten ikke. Satt bare hjemme og grublet. Orket ikke tanken på å jobbe, og kunne ikke fortsette studiet som jeg var så godt i gang med.

Ennå er hun mørkredd, ser seg stadig tilbake når hun er ute og går alene, selv om politiet har forsikret henne om at raneren døde et par måneder etter ugjerningen.

–Når jeg kjenner lukten av etterbarberingsvannet hans, kommer alle minnene tilbake. Det skjedde senest i sommer, da jeg møtte en ny kollega i den deltidsjobben jeg nå har. Jeg fikk ikke puste, og måtte bare gå ut. «De første månedene turte jeg ikke å gå ut. Sov nesten ikke. Satt bare hjemme og grublet.»Souila (19) ble utsatt for ran mens hun var på jobb

Trenger bistand.

Den unge jenta kom fysisk uskadet fra ranet. Og hun ser pigg ut i dag, med et våkent, skarpt blikk, snakker effektivt og smiler innimellom. Men fortsatt trenger hun psykiatrisk bistand for å komme videre og kunne mestre tilværelsens små og store utfordringer.

En av utfordringene som terapeuten har gitt henne den dagen vi møtes, er å nærme seg butikken hvor ranet skjedde, til fots. Det gjør hun sammen med sin trofaste hjelper Per Otto Sitre. Han er blitt kjent med Souila gjennom slektninger av henne, som Per Otto og hans familie har vært avlastningsfamilie for.

–Den gangen var hun en solid støtte for sine slektninger, som trengte hjelp. Nå – etter ranet – sliter hun selv tungt. Derfor synes jeg det er riktig å stille opp, forteller hjelperen.

De to vandrer sammen gjennom et parkområde midt i Oslo før de setter kursen mot gatekrysset der Souilas gamle arbeidsplass ligger. Når de nærmer seg krysset, griper hun Per Otto i armen, og senker farten. Så blir det stopp. Nei, hun fikser ikke å gå nærmere. Nattens mareritt har skapt en terskel hun ikke har krefter til å trå over.

Gjeld.

Souila er ikke bare plaget av mentale etterdønninger. Hun sliter også med gjeld på 30000 kroner til skolen, etter å ha måttet legge studiet på is. På hennes skuldrer hviler også ansvar for en mor og en søster som begge sliter med å få innpass på det norske arbeidsmarkedet.

Med deltidsjobb på dagtid og kveldsjobbing innimellom går det på et vis. Men hun er fortsatt sint på en arbeidsgiver som har vist liten interesse for å følge henne opp, utover å tilby ny butikkjobb få uker etter ranet. Noe hun har gitt klart uttrykk for at hun ikke greier. Til gjengjeld har bedriften vært påpasselig med å sende skriftlig advarsel om at hun risikerte å bli avskjediget hvis hun lot være å stille på jobb uten gyldig sykemelding.

–Heldigvis har behandlingen hos psykiater vært til god hjelp, selv om jeg fortsatt sliter med ettvirkninger. Fagfolkene sier at en av grunnene til det, trolig er at arbeidsgiver ikke tok sitt ansvar for å følge meg opp på alvor. Dermed gikk det for lang tid før jeg kom i gang med bearbeidelsen.

Aldri mer butikk.

Souila mener arbeidsgivere må ta sitt ansvar overfor ransutsatte medarbeidere på alvor. –De må tenke grundig igjennom hva som kan skje, drive opplæring og ha en skikkelig beredskap slik at de kan stille opp fra dag én når det først skjer et slikt overgrep som det jeg ble utsatt for.