Ny forskning antyder at sjefer er mer selvopptatte

Sjefer er mer narsissistiske, det som på vanlig norsk kalles selvopptatte, enn sine underordnede - både på godt og vondt. Det viser en studie ledet av arbeidslivsforsker Cecilie Schou Andreassen og kolleger ved Universitetet i Bergen og Korus Bergensklinikkene.

Det er forskjell på sjefer og underordnede, også når det gjelder hvem som er mest opptatt av å realisere seg selv og bli sett og beundret av andre.

Sjefer er rett og slett mer selvopptatte enn sine medarbeidere, det fagfolk gjerne kaller narsissistiske.

Egen motor

- Vi snakker her om et trekk ved et menneskes personlighet. Det er som en egen motor, som kan gi ekstra fremdrift til den som vil klatre på rangstigen og posisjonere seg, bli anerkjent og få bekreftelse av sine omgivelser, for eksempel på en arbeidsplass, sier klinisk psykologspesialist Cecilie Schou Andreassen, på bakgrunn av en nylig publisert studie blant en stor gruppe norske bankansatte.

Lettere arbeidsnarkoman

Samtidig bekrefter studien at personer med narsisstiske personlighetstrekk lettere blir rammet av arbeidsnarkomani enn gjennomsnittet. Altså at jobben tar overhånd og langt på vei overskygger og dominerer tilværelsen til den som rammes.

Det er også her mye av utgangspunktet ligger: Schou Andreassen, som har arbeidet mye med arbeidsnarkomani, ønsket å gå videre på kliniske observasjoner som har vist at mennesker med islett av arbeidsnarkomani ofte har mange av de samme personlighetstrekk som den typiske narsissisten.

Det hun og kollegene fant var at ledere skårer høyere enn medarbeidere, både på indikatorer knyttet til narsissisme og til arbeidsnarkomani, men også på positivt jobbengasjement.

Følg Aftenposten Jobb på Facebook!

- Sunn narsissisme funker

- Er leder med narsistiske trekk mer opptatt av sitt eget ve og vel enn av den virksomheten og de medarbeiderne de skal lede?

- Sunn narsissisme er bra for en sjef, som også skal fungere i rollen som ledestjerne for de ansatte. Uten et islett av dette trekket ville man i motsatt fall hatt en selvutslettende personlighet. Dermed ville man kanskje også manglet den tryggheten og selvtilliten som trengs for å fungere i sjefsrollen, sier Schou Andreassen.

- Men det kan gå for langt: En leder som er opptatt av å dyrke sitt markeringsbehov går over grensen, mens det å vise evne til å markere seg på ulike felt er et sunt trekk hos en sjef. Det er med andre en klar forskjell mellom markeringsbehov og markeringsevne, sier hun.

- Her går det et viktig skille, mellom en konstruktiv, positiv form for selvopptatthet og det å ha et oppblåst, overdrevent og sykelig preget selvbilde, der man aldri kan få nok av bekreftelse på egen person og i tillegg lider av andre patologiske trekk. Og her fremstår nettopp arbeidsplassen som et sted der mennesker med mer ekstrem narsissisme, på godt og vondt, kan få utløp for mange av sine behov.

Mange konflikter

- Hva kan resultatene bli hvis en leder med slike trekk får fritt spillerom?

- En av følgene, hvis det bikker over, kan være at det oppstår mange konflikter og dårlig klima, kultur og svake prestasjoner, som følge av at den lederen det gjelder ikke er mottagelig for tilbakemeldinger, går sine egne veier og er dårlig til å samarbeide.

- Man kan også risikere at vedkommende motarbeider og saboterer talenter, fordi han eller hun er misunnelig og ikke tåler at andre personer får mer oppmerksomhet enn seg selv.

Vanskelig å endre

- Hva kan gjøres for at slike ledere ikke skal ødelegge klimaet på en arbeidsplass?

- I de mer ekstreme tilfellene snakker vi om sykelige personlighetstrekk, som er svært vanskelige å endre. Derfor er utfordringen å legge opp til en utvelgelsesprosess, med gode profesjonelle metoder og tester, som i størst mulig grad bidrar til at kandidater med slike lukes ut allerede på rekrutteringsstadiet, sier Schou Andreassen.

Hvor grensene for akseptabel narsissisme går er også kulturbetinget, ifølge Schou Andreassen.

- I USA vil man nok akseptere at en leder eksponerer seg selv i langt større grad enn her i landet. Samtidig ser vi at grensen for narsissisme generelt er på glid. Det viser seg ikke minst gjennom måten vi eksponerer oss selv og vårt privatliv på i sosiale mediet av typen Facebook. Vi lever på sett og vis i den narsissistiske tidsalder.