Sykepleieren "Kari" var frekk nok til å si ifra om at pasienter ble verre av å være på institusjon. De fikk ikke mat i seg. Ledelsen svarte med å angripe henne.
- De gjorde meg ansvarlig. I stedet for å diskutere hvorfor systemet svikter, gikk de løs på meg, sier hun.Sykepleier "Kari" vil ikke stå frem med eget navn. Nå har det begynt å roe seg på jobben, og en ny runde med konfrontasjoner tjener ingen hensikt.Pasientene hennes fikk ikke dusje, ble ikke stelt som de skulle og fikk ikke i seg nok mat. Demente pasienter kan ikke nødvendigvis si ifra når de er sultne. De pårørende tør heller ikke si ifra, de frykter at det vil straffe seg. For sykepleieren som slo alarm internt, gikk det ikke bra.På "Karis" ende av bordet sitter fem andre kvinner. De har fem individuelle historier. Versene er forskjellige, men refrenget er det samme.De sa ifra om uheldige, usunne eller ulovlige forhold ved institusjoner i Oslo kommune. Og det straffet seg.Aftenposten har bedt om å få snakke med dem i Sykepleierforbundets lokaler. Helst ville vi tatt bilder, blitt med hjemmesykepleieren rundt, besøkt sykehjemsavdelingene og rullet ut historiene deres med detaljer og fullt navn. De tør ikke. Konfliktene er tøffe nok som de er.
Beskyttelse.
Alle sammen er tillitsvalgte. Det gir et ekstra ansvar for å si ifra. Formelt gir det beskyttelse også. Man kan ikke bare si opp en tillitsvalgt som slår alarm. Men på en arbeidsplass er det ikke nødvendig å straffe etter regelboken. Ofte er uformelle sanksjoner nok. På den andre siden av bordet sitter Line Orlund og Bente G.H. Slaatten, lederen i forbundets Osloavdeling og forbundets leder. De har hørt slike historier før. Mye arbeidslivsforskning viser at helsesektoren har spesielle problemer når det gjelder varsling.Ikke så mange hundre meter opp langs Tollbugaten og til høyre bort Akersgata sitter stortingsrepresentanter og diskuterer varsling. De vil snekre sammen en ny tekst i arbeidsmiljøloven, som skal beskytte varslere mot straff.De seks kvinnene vet ikke helt om det er verdt anstrengelsen. Hvordan beskytter man sykepleiere mot å bli frosset ut av lederen sin, hvem kan bevise at de fortjente lønnstillegget de ikke fikk eller at mobbingen begynte da man sa ifra om at en kollega misbruker piller?- Sjefen min sa at jeg kanskje burde søke en jobb nærmere hjemmet mitt, sier "Kari", og føyer til at det føltes som bevisst trakassering.- Etter hvert skulle hun vite hvor jeg var hele tiden. Jeg kunne ikke gå ned en etasje uten å legge beskjed. Det holdt på i trekvart år. Jeg var nær ved å slutte. Men jeg tenkte på pasientene og bestemte meg for at om jeg sluttet, skulle det ikke være at noen dyttet meg ut.
Hersketeknikker.
En av de andre forteller om hersketeknikkene på allmøter, når sjefen ser på akkurat deg og snakker om hvor viktig det er at alle drar i samme retning og ikke ødelegger "lagånden".Line Orlund ser det i lokale lønnsoppgjør. Som hovedtillitsvalgt hender det hun får innsyn i slike prosesser.- Jeg vet hvordan de tillitsvalgte fungerer på arbeidsplassen. Med god treffsikkerhet kan jeg si hvem som får tillegg, det er de som ikke lager problemer, sier hun.De to øverste tillitsvalgte, Bente Slaatten og Line Orlund, er enige om at det sannsynligvis er blitt vanskeligere å varsle de siste årene.- Vi prøver å undervise medlemmene våre i plikten til å si ifra, men jeg føler at det blir verre og verre, sier Slaatten.- Husk at dette er tillitsvalgte. For menige sykepleiere er det enda vanskeligere, sier Orlund.
Krysspress.
En av kvinnene rundt bordet mener at det er spesielt vanskelig å varsle når lederne står under press fra høyere opp i systemet. De skal spare penger, tilfredsstille lovens krav, skape et godt arbeidsmiljø og fremstå som vinnere.Da er det ikke velkomment med ansatte som forteller at det er mange uker siden pasientene dusjet, eller at kolleger er i ferd med å gå helt i frø.Sykepleiere skal sende avviksmeldinger når noe går galt eller det oppstår farlige situasjoner. Men de lederne ser noen ganger på det som en faglig seier om de kan rapportere helt til topps at det ikke har kommet noen slike meldinger.- Egentlig burde jo alarmklokkene ringe som bare det, når ingen rapporterer om avvik, sier Slaatten til de seks medlemmene sine.De vet hva hun snakker om, og nikker.Men veien mellom teori og praksis er ikke bare lang. Den er bratt, tung og vanskelig.
