25 år gamle drev de to økonomene Rune Eriksen og Espen Knudsen sitt eget finansrådgivningsfirma med åtte ansatte. Med dress og slips i strøkne lokaler jobbet de 15 timer i døgnet. Minst. Lønnen på 700000 hadde de knapt tid til å bruke. Livet besto av tre ting: Jobb, søvn, mat. Knudsen helte innpå en liter kaffe før åtte om morgenen.-Jeg pleide å sovne etter ti minutter foran TV'en. Våknet midt på natten og tuslet i seng. Det eneste som telte var å ha suksess og tjene penger. Vi jobbet hardt for det, konstaterer Eriksen.Men etter noen år var det plutselig ikke så gøy å dra på jobb. Det ble lenger mellom kickene. Skrytet fra konserntoppene ga ikke den samme gleden.-Det ble bare for mye. Jeg ble lei det eksplosive jaget. Orket ikke mer mas. Følte vel at jeg begynte å dø litt som menneske, minnes han.Vi møter de to gründerne i et rufsete foto-studio. Dressene er byttet ut med dongeri og T-skjorte. Arbeidstiden bestemmer de selv. -Vi har kvalitetstid mellom 11 og 12.30. Da spiser vi lunsj, flirer Knudsen, nå med tittel fotograf.Kameratene valgte å hoppe av sammen, forlate finansverdenen og satse på foto, sin felles lidenskapelige hobby. De dro på kurs med Morten Krogvold og fikk veldig god kontakt. Han lot begge bli en slags lærlinger i hans studio.Så langt har de ikke tatt ut lønn som fotografer - en raushet de kan unne seg etter at de solgte finansfirmaet og cashet ut "nok til å leve godt en stund". Men drivkraften i snuoperasjonen var heller aldri penger.-Jeg ser det som et verdivalg. Du tilbringer så mye tid på jobb at hvis du ikke finner glede der, utvikler deg, lærer noe, blir du et kjedelig menneske. Hva er lykke? I hvert fall ikke 700000 i året. Mange rundt oss stiller de samme spørsmålene. Vi våget heldigvis å gjøre noe med det, fastslår Rune Eriksen.

Liv på skinner

Men de er faktisk ikke så alene om å våge å innse at de er på feil kurs. Og gjøre noe med det allerede i ung alder. I England er fenomenet allerede døpt "kvartlivskrise", og grundig beskrevet i boken "Quarter-Life Crisis: How to Get Your Head Around Life in Your Twenties".Også her hjemme nikkes det gjenkjennende til at mennesker i 20-årene, som har rast frem gjennom utdannelse og karrièrebygging, havner i grunnleggende tvil om alle de strømlinjeformede valgene de har tatt. Eller ikke tatt.-Jeg visste alltid at jeg skulle bli jurist, forteller Angelica Almlid (31). -Underveis stilte jeg knapt spørsmål. Livet gikk på skinner. Jeg så målet i det fjerne, og tenkte aldri over om jeg brukte hele meg.Mot slutten av jusstudiet var hun på ferie i USA og sto en dag i en bokhandel foran metervis av "finn deg selv"-litteratur. På måfå plukket hun boken "Do what you are!".-Den traff meg veldig sterkt. Hva er det jeg driver med, og hvordan havnet jeg her? måtte jeg spørre. Svaret for meg var at jeg trengte å jobbe direkte med mennesker. Jeg skjønte at jeg ikke ville videre på den knalltøffe berg-og- dalbanen i juristverdenen.Løsningen for den unge advokatfullmektigen kom i form av tilbud om et kurs i coaching - enkelt forklart å veilede andre til å nå dit de vil i livet. Etter nyttår åpnet hun egen praksis som coach og har skaffet de første klientene.-Jeg liker meg selv så utrolig mye bedre nå når jeg gjør noe som er riktig for meg. Jeg tenker at jeg er heldig som ikke trengte en krise for å skjønne det. At jeg tok valget før livet var blitt grått og energien borte.

Møtte veggen

Men det er slett ikke bare solskinnshistorier de unge avhopperne kan fortelle. I Hongkong sitter en siviløkonom og finpusser manuset til sin første roman. Han vet hvordan det er å være 27 år og møte veggen med full kroppstyngde.-Jeg var strategikonsulent i New Media Science. Hele teknologibransjen lå foran en kjempeopptur og jeg ville bevise mye, var veldig faglig ambisiøs, sier Thomas Bjørnskau.I ettertid kan han se med en viss ironi på hele nettbransjens grenseløse tro på hvordan den skulle forandre samfunnet. Sin egen smell tar han desto mer alvorlig.-Jeg ble rett og slett syk, utbrent. Jobbet for mye, opplevde et brutt forhold som jeg ikke tok meg tid til å bearbeide. Klarte ikke sette grenser. Det tok ham et år å komme på bena igjen. Reparasjonen måtte gjøres langsomt og grundig. Men i ettertid er han glad for det som skjedde.-Det var grusomt, men har gjort meg rikere. Jeg ble tvunget til å ta noen grunnleggende valg. Nå vil det være utenkelig for meg å gå med på at jobben er alt og at man skal gjøre alt for arbeidsgiver. Norge er et så rikt land at det burde være mulig å tenke livskvalitet i arbeidslivet.Fra sitt eksil som romanforfatter i Hongkong, forsørget av sin diplomatsamboer, merker Bjørnskau at han ikke er alene om slike tanker.-Mange av vennene mine føler at de tviler på det aller meste. Det stemmer nok at midtlivskrisen slår ut langt tidligere enn før.

Plagsom frihet

Hva handler så dette om? En ny dessertgenerasjon som har satt kremen i halsen? Slutten på stressamfunnet? Eller en gjeng forvirrede strebere?Psykolog Per Espen Stoknes tror stikkordet er nesten grenseløs valgfrihet.-Psykologisk sett er en midtlivskrise et brudd med det du er blitt. Nå ser vi et krav om å realisere seg selv veldig tidlig. At man bryter og hopper av nesten før man er blitt noen, sier Stoknes, som mener mye av forklaringen ligger i den enorme personlige og økonomiske valgfriheten som preger den vestlige verden.-Profesjonene er svekket, klassene er svekket, yrke knytter oss ikke lenger så sterkt til identitet. I en hittil ukjent grad er det mulig å iscenesette seg selv, leve ut det sære.-Det innebærer vel også et stort press?-Helt klart. Du er ikke interessant hvis du bare er ingeniør eller lærer. Du må være noe spesielt, leve ut ditt "grandiose selv", tanken om at det bor noe unikt i oss alle.I hvilken grad et menneske vil føle trangen til å realisere sitt potensial, avhenger ifølge Stoknes av hvor sterkt det indre selvet presser.-Og hvor tidlig man våger å lytte. Noen kan leve etter andres forventninger. Andre blir syke av å prøve å stritte imot. Carl Gustav Jung mente at symptomer som depresjon og utbrenthet kan være et adelsmerke. Et tegn på at det bor noe edlere i deg som du ikke har begynt å jobbe med.

Behovet for mening

En slik edel spire kan kanskje være behovet for å gjøre noe meningsfylt. Gjøre verden bedre, i stedet for å råkjøre egen karrière.I så fall kan søkerbunken da Redd Barna nylig lyste ut seks stillinger i sin nye markedsavdeling, være et gledelig målepunkt. Nesten 800 svært godt kvalifiserte søkere meldte seg etter to skarve annonser i Aftenposten.En av dem var Berit Lid Scharff (32). Økonomen med mastergrad fra BI har allerede rukket en raskt stigende karrière i næringslivet. Toppen ble nådd i København, som Nord-Europa-produktsjef for leketøysgiganten Mattel.-Jeg trivdes, men følte at det ville bli fattig å bruke resten av livet på å bli rikere, få flere ting og bygge tilværelsen utelukkende rundt meg selv.Hun og mannen bevilget seg to års jordomseiling og fikk god tid til å tenke grundig igjennom hva som er viktig i livet.-En slags tidlig midtlivskrise. Det ble veldig klart for meg at jeg ville bruke utdannelsen og erfaringen fra næringslivet på noe virkelig meningsfylt. Da jeg så markedsjobben i Redd Barna, falt alt på plass. Jeg er utrolig motivert, sier hun med et bredt smil.Hun fikk nemlig drømmejobben - og går kraftig ned i lønn.Bedriftsrådgiver Mette Obstfelder i rekrutteringsfirmaet Mercuri Urval var med på ansettelsene i Redd Barna. Hun bekrefter at den voldsomme søkerbunken representerer en klar trend.-Vi ser at mange havner i en krise, eller søker etter mening tidligere i livet. Særlig skjer det mennesker som arbeider i bransjer med høyt press og høy turnover. Jobber der du må stå på pinne hele tiden, sier Obstfelder, som merker at nedgangstider forsterker tendensen.-Presset blir enda større, og følelsen av meningsløshet øker.Hun er ikke overrasket over at den yngste generasjonen på arbeidsmarkedet famler etter trygghet og mening.-De opplever et veldig turbulent arbeidsmarked der ting forandrer seg raskt og lite er gitt på forhånd. På alle livets områder må de ta en masse valg; hva slags utdannelse, hva slags samlivsform, hva slags karrière. Alt er mulig, og det er lite fast å lene seg på, sier hun, og betegner det som typisk at mange velger å ta et avbrudd for å reise eller gjøre noe helt annet for å få et pusterom.Gro Brækken er generalsekretær i Redd Barna, og kan glede seg over å representere en superattraktiv arbeidsplass for de unge og dynamiske. Men med sin fortid som NHO-direktør ber hun sine gamle kolleger merke seg signalene.-Dette bør være en stor utfordring for næringslivet. Jeg tror mange flere arbeidstagere vil ha en tidligere oppvåkning og spørre etter mening. Da er det ikke i det materielle vi kan lete lenger, sier Brækken. Som selv ventet til hun var 48 med å hoppe av og finne ut dette...