Jobben er den store snakkisen i lunsjen. Det viser en undersøkelse den svenske avisen Du och Jobbet har gjennomført. Av over 2000 spurte oppgir hele 68 prosent at det er nettopp arbeidsoppgavene som er det store samtaleemnet i matpausen.

–Livet er usikkert, spesielt på jobben. Det skjer noe hele tiden som vi har behov for å snakke om, sier forsker Gunnar Ekman til avisen.

Han får støtte av sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim.

–Det er helt naturlig, bordet fanger oss. Det er konteksten som avgjør hva vi snakker om. Når vi er hos legen snakker vi om årsaken til at vi er der. Når vi er på jobben så snakker vi om jobb. På jobben er vi konsentrert om hvilke arbeidsoppgaver som skal løses, og lunsjen er en kjærkommen tid til å drøfte det, forteller Blindheim.

Han legger til at det motsatte er et tegn på mistrivsel.

Kjønnsforskjeller

. Blindheim tror ikke det er noen forskjeller på svenske og norske samtalevaner på arbeidsplassen. Men visse forskjeller er det likevel, mellom kjønnene.

–Gutter snakker om den store verden, hvor gode de er i jobben sin og hvilke erobringer de har gjort i helgen, ler han.

Blindheim legger til:

–Mens for kvinner er det mer om praktiske ting som er relatert til jobben. De er mer omsorgsfulle enn mannfolkene. Så hvis det har oppstått ulike konflikter er kvinner flinkere til å fange dem opp og snakke om det i pausene, mener Blindheim.

Men lunsjen er ikke bare tiden for å diskutere arbeidsoppgaver. Det er kanskje ikke så rart at det vi bruker mest tid på – å være sammen med familien – også er bredt diskutert. Fritid og TV-programmer er også et must under pausepraten.

Professor Ottar Hellevik ved Universitetet i Oslo, og mannen bak boken «Jakten på norsk lykke», trekker frem at vi snakker om det som opptar oss.

–Vi blir lykkeligere av å jobbe. Jobben spiller en stor rolle og er en veldig viktig del av livet, sier han.

Lojalitet.

Seniorforsker Asbjørn Grimsmo i Arbeidsforskningsinstituttet mener ansatte er lojale overfor arbeidsplassen sin når de bruker pausene til å snakke om arbeidet sitt.

Han trekker frem at det er de uformelle diskusjonene med kollegaer at meninger med arbeidet dannes og nye ideer skapes.

–For mange år siden ville svenske redaktører ha slutt på journalistenes lange frokostpauser. Men det ledelsen ikke så, var at journalistene brukte mye av tiden til å hjelpe hverandre ved å diskutere saker og komme med innspill til hverandre. Det mente ledelsen at de heller kunne gjøre i møter. Men da forsvant noe av effekten og det spontane. Praten ble formell og stiv, og journalistene ble mer reserverte, forteller han.

Grimsmo er ikke i tvil om effekten av pausepraten er viktig for bedriften, enten det er kaffepauser eller lunsjpauser. Selv om miljø er et brennhett medietema, er det likevel det vi snakker aller minst om. Da er det kanskje ikke så rart i at avisartikler heller ikke er mye omtalt. Heller ikke politikk og bosted er favoritter blant de ansattes samtaleemner.