Avtalehåpet renner ut i sanden

Ett år før Kyoto-protokollen utløper, er det ingen snarlige utsikter til noen ny internasjonal klimaavtale.

Miljøbyråkrater og ministere fra 192 land skal de to neste ukene forsøke å bringe klimaforhandlingene tilbake på skinner. Toppmøtedeltagerne i Durban har fått med seg ferske rapporter fra FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået om utsikter til enda mer ekstremvær og advarsler om at kloden i verste fall kan bli seks grader varmere, hvis politikerne ikke staker ut en ny kurs.

Sannsynligheten for at det vil skje i Durban, er lik null. Det mest sannsynlige er at statslederne først blir enige om fire-fem år, og at en ny avtale først vil tre i kraft fra 2020.

Roten til ondet

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) levner ingen tvil om hvem som bærer det største ansvaret for klimaforhandlingenes skjeve gang.

- Den innerste roten i ondet er republikanerne i USA, sier Solheim. Ikke bare blokkerer de Obama-administrasjonens forsøk på å få gjennomført en mer offensiv klimapolitikk. Ifølge Solheim står fremtredende republikanske politikere i spissen for en populisme i klimadebatten som knapt eksisterer i noe annet land.

- Egentlig er det helt utrolig. Tenk at det i den vitenskapelige supermakten USA, landet som har fostret desidert flest nobelprisvinnere gjennom tidene, finnes presidentkandidater som gir fullstendig blaffen i forskningen. På alle andre områder lytter de samme folkene til vitenskapen, men på klimaområdet gjelder forskningen altså ikke. Nå ser vi også at Obama-administrasjonen er redd for å løfte klimasaken før presidentvalget neste år, i frykt for å tape stemmer, sier Erik Solheim.

Norge i Saudi-ligaen?

Krisen i mange europeiske økonomier gjør det heller ikke lettere å løfte global oppvarming oppover den storpolitiske dagsorden.

- Hovedproblemet er oppmerksomheten. Statslederne i vesten har dagsorden helt fylt opp med den økonomiske situasjonen, sier miljøvernministeren.

Solheim medgir at det er pinlig for Norge at vi ikke har fått ned utslippene av drivhusgasser. Og SV-statsråden står fast på forpliktelsen i klimaforliket om at to tredjedeler av kuttene skal tas på hjemmebane, selv om lekkasjer fra Finansdepartementet tyder på at Stoltenberg-regjeringen er på glideflukt bort fra løftet.

- Det vil være ille hvis Norge – verdens rikeste land – sier at vi ikke har råd til å kutte våre utslipp, samtidig som våre britiske, finske og franske venner klarer det. Det vil plassere Norge i en helt ny liga, i Saudi-ligaen, sier Solheim.

Svarteper om Kyoto

Kyotoprotokollens fremtid blir hovedtema på Durban-møtet. Gjennom avtalen som utløper i 2012, har de viktigste industrilandene – unntatt USA – inngått utslippsforpliktelser og etablert markedsmekanismer for handel med utslippskvoter. Men Kyoto-byggverket knirker i sammenføyningene. Russland, Canada og Japan hopper av. De nekter å være med så lenge andre store utslippsnasjoner ikke deltar.

Nå snakker Solheim og Norges forhandlingsleder Henrik Harboe i stedet om Kyoto+, en løsning der EU, Norge og muligens noen få andre likesinnede land viderefører Kyotoprotokollen basert på dagens grunnmur, samtidig som andre store utslippsland lover å koble seg på avtaleverket senere. På forhandlingsspråket kalles løsningen for et veikart mot en ny bindende internasjonal avtale.

Kina og India er skeptisk til fremstøtet, men det sørafrikanske møtevertskapet jobber hektisk i kulissene for å meisle ut et spiselig kompromiss. Samtidig forlanger den tallrike gruppen av u-land at de rike nasjonene forplikter seg til nye utslippskutt gjennom en forlengelse av Kyotoprotokollen.

EU har allerede signalisert at Kyoto+-løsningen står og faller på om andre land slutter seg til veikartet.

- Hvis EU heller ikke blir med videre, sitter vi tilbake med en Oslo-avtale, smiler Solheim lakonisk.

Usikkert om grønt fond

En avtale som inkluderer EU og Norge vil uansett ikke omfatte mer enn 15 prosent av de globale, menneskeskapte utslippene, noe som er langt unna det som trengs for å gi verden en miljømessig meningsfull avtale, påpeker forhandlingsleder Harboe.

Et annet stridstema på Durbanmøtet blir det grønne klimafondet. De rike landene skal tilføre fondet 100 milliarder dollar årlig fra 2020. Det krangles fortsatt om hvordan regningen skal fordeles, både mellom land og utslippssektorer.

- Den globale økonomiske krisen i verden er ingen unnskyldning for å forsinke dette fondet som skal hjelpe land å bekjempe effektene av klimaendringer, uttalte FNs generalsekretær Ban Ki-moon nylig.

Erik Solheim understreker at det foruten offentlige og private midler, også trengs innovative finansieringsløsninger for å tilføre fondet kapital. Et eksempel er drivstoffavgift for internasjonal skipsfart.

Tograders-utopi?

Fraværet av handling gjør at mange nå oppfatter målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader som utopi.

Vi må holde fast på togradersmålet. Det er for tidlig å si at vi ikke kan klare det, fastslår Solheim.

Frykten for at oppvarmingen av kloden skal nå farlige høyder har ført til oppblomstring av debatten om såkalt klimamanipulering. Eksempler på slike tiltak er utskyting av svovel i atmosfæren eller å plassere speil ut i verdensrommet.

- Det er et dårlig startpunkt å avvise slike tiltak fullstendig. Få trodde på glødelampen før Thomas Edison oppfant den, så det er dumt å avvise klimamanipulering helt. Problemet er at mange av de foreslåtte løsningene har potensielt store bivirkninger og derfor ikke er tilrådelige ut fra føre-var-prinsippet, sier Solheim.