Forhandlingene i gang

FOTO: TURKPIX

– Man kan ikke utelukke at Kina og USA blir enige om å legge ambisjonsnivået for en ny klimaavtale på et mye lavere nivå enn store deler av verden ønsker. Det må unngås. Men på den annen side er det lite vi andre kan gjøre enn å protestere. De to er verdens mektigste nasjoner, og står tilsammen for over 40 prosent av utslippene av klimagasser, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV).

Mandag åpnes klimatoppmøtet i København med Solheim til stede.

Sjekk ditt CO2-regnskap her

– Det blir ingen avtale i København, men en erklæring. Hvor mislykket blir København?

– Det blir mislykket i den forstand at vi ikke får en avtale med tiltak som vil begrense oppvarmingen til to grader. Samtidig kan møtet bli et stort skritt i riktig retning, hvis verden enes om å ha to grader som et mål. Husk at dette er den mest kompliserte og omfattende avtale verden har forhandlet om. Den berører alle, fra Kinas risbønder til amerikansk storindustri. Jeg tror vi får viktige gjennombrudd for regnskogbevaring og finansiering av klimatiltak i u-land. Kanskje også løfter om vesentlige utslippskutt.

– Ærlig talt, vil verden noensinne klare å stanse oppvarmingen på to grader?

– Ja, det er mulig. Slike mål er dessuten viktige i seg selv, som en drivkraft for internasjonal politikk. Tenk hvordan menneskerettighetene ville vært uten FN? Mye gjenstår, men erklæringen om menneskerettigheter har vært avgjørende som drivkraft.

– Er gigantmøter som det i København, med mange ord og lite handling, den beste løsningen?

– Vi har ikke noe valg. Tiden er forbi da eksempelvis Obama og Hu kunne sette seg sammen, slik Churchill og Stalin gjorde, og finne en løsning for hele verden. Slike stormøter, hvor alle er med, reflekterer at vi lever i en demokratisk multipolar verden hvor alle skal få si sitt. I klimaprosessen har eksempelvis EU og til dels lille Norge vært drivkrefter, nå er plutselig Kina, Indonesia og Brasil drivkrefter etter at de har kommet med oppsiktsvekkende løfter om utslippsreduksjoner.

– Men hvorfor skjer da så altfor lite, så altfor tregt?

– Det største pedagogiske problemet med klimatrusselen er at endringene er snikende. Det skjer en gradvis prosess over mange tiår. For at vi skal klare å få tøff nok politisk handling er vi avhengig av politisk mobilisering både nedenfra og ovenfra. Men sammenlignet med andre kriser i verden er jeg svært optimistisk. Alle land som har anstendige ledere som tar klimatrusselen alvorlig. 2. verdenskrig skjedde fordi to stormakter ble styrt av despoter. Slik er det ikke i dag. Aldri har verden vært bedre rustet til å takle en krise.

– Du har vært på kontinuerlig klimareise i verden de siste årene. Har det hjulpet?

– Et lite land som Norge kan bidra med mye hvis vi har et bevisst fokus. Vår satsing på å vise verden at det går an å få til omfattende regnskogbevaring er et eksempel. Vi prøver å få til det samme på skipsfart og finansieringsordninger. I bestrebelsene med å komme i dialog om klima med ledere i u-land har det hjulpet svært mye å være både miljø- og bistandsminister. Jeg har snakket miljø, og jeg har hatt tilgang til penger. Det har hjulpet svært mye.

– Er du noen gang i tvil om at klimaendringene er reelle?

– Nei. Spørsmålet er hvor omfattende skadevirkningene blir, når de kommer og i hvilken grad vi klarer å håndtere dem.

– Har du selv tid til å lese klimavitenskap?

– Lite, det er ikke min viktigste oppgave. Jeg må innrømme at jeg først og fremst forholder meg til folkene i departementet som holder seg oppdatert. Jeg lærer også mye i debatter jeg deltar i – både av klimaforskerne og av klimaskeptikerne. Skeptikerne må møtes i åpne debatter, også miljøkjettere bidrar til at verden går fremover, sier Solheim.