Kunstige isbreer mot global oppvarming

Vi møter den pensjonerte sivilingeniøren i et steinete månelandskap i det stupbratte dalføret over landsbyen Stakna, på cirka 4.400 meter over havet. Her viser han frem sitt sinnrike system av kanaler, smådammer og vanndyser langs bekken som renner i dalen. Konstruksjonen skal fryse inn vannet slik at det blir liggende, og kan komme til sin fulle rett neste vår.

–Jeg kom på ideen på midten av 1980-tallet da jeg så at vann som lekket fra et rør ved huset mitt dannet en stadig voksende isklump på bakken. Vann er en dyrebar ressurs her, særlig om våren når frøene skal i jorden. Derfor ville jeg teste ut dette i større skala, forteller han.

I 1987 så den første kunstige isbreen hans dagens lys. Denne vinteren skal han fryse inn lignende vannreservoar for et titall landsbyer i Ladakh på samme måte.

–Det er en enkel og billig teknikk, ja faktisk langt billigere enn å lage tradisjonelle vannreservoarer i sten og betong, sier han.

Norphel har forlengst fått kallenavnet «Ismannen» blant bøndene i den knusktørre Ladakh-regionen, i det som er en av verdens mest sårbare frontlinjer for den globale oppvarming akkurat nå. Med en årsnedbør på mellom bare 40 og 70 millimeter, har lokalbefolkningen tradisjonelt vært totalt avhengige av smeltevann fra breer.

FOTO: Jan Gunnar Furuly

Flere breer er borte

Asias vanntårn kalles kappen av is og snø i Himalaya. De cirka 15.000 isbreene i det vidstrakte fjellmassivet er verdens viktigste vannkilde, men nå skrumper kilden inn på dramatisk vis.

I deler av Ladakh, som ligger i delstaten Jammu og Kashmir, har de minste breene trukket seg mange kilometer tilbake. Noen har forsvunnet helt.

–Da jeg var ung hadde vi aldri vannmangel. Det var noe som oppsto for første gang for ca. 30 år siden, og som stadig er blitt verre, sier den 92 år gamle landsbyboeren Punchok Namgay.

Han bekrefter at Norphels innfrysing av vann vinterstid har sikret bøndene i dalen bedre avlinger de siste årene.

Tundup Angmo, som jobber for den franske miljøorganisasjonen Geres i regionhovedstaden Leh, mener det ikke er tvil om at været i regionen har endret seg mye de siste årene, og viser til rundspørringer organisasjonen har utført i 200 landsbyer over hele Ladakh.

Klimaet er ustabilt

–Vinteren kommer senere og våren mye tidligere. I tillegg er været langt mer lunefullt og ustabilt. De siste årene har vi hatt tilfeller av svært kraftig regnfall, som har skapt voldsomme lokale flommer med store skadevirkninger. Det var helt ukjent her før. Nå i november og desember trenger vi snø. Regn har vi ikke bruk for. Det bare renner rett forbi, sier hun.

Elven Indus, som har sine kilder rett over grensen i Kina, renner forbi i dalen der Leh ligger. Også her ser lokalbefolkningen en utvikling der vannivået stadig synker.

Indias fremste isbreforsker, professor Syed Iqbal Hasnain ved Energi- og ressursinstituttet i New Delhi, spår at effekten av den kolossale nedsmeltingen kan bli katastrofal for befolkningen i Asia, om den fortsetter på samme nivå som nå. Paradoksalt nok må befolkningen tidvis leve med flom og store skader på bygninger og avlinger, før tørken slår inn.

FOTO: Privat

Nesten halve jordens befolkning avhengig av issmeltingen

–Bare i India og Kina er 2,6 milliarder mennesker direkte avhengige av issmeltingen i Himalaya. En svikt i vannføringen vil føre til en storstilt økologisk katastrofe, og det vil spesielt ramme landbruket. Dette berører alle de store elvene som blant annet Indus, Ganges, Brahmaputra, Mekong, Yangtse og Guleelven, påpeker han.

–En slik vannkrise vil føre til mer urbanisering og press på vann- og naturressurser, gjennom ytterligere forurensing og erosjon enn det vi har sett hittil, legger han til. Isbreforskeren har blitt med oss opp de snirklete og stupbratte veiene til fjellpasset Khardung-la, 5.606 svimlende meter over havet, for å bivåne den skrumpende Khardung-isbreen.

Her, fra det som angivelig er toppen av verdens høyeste kjørbare vei, kunne man for ganske få tiår siden se brearmen som gikk mange kilometer nedover dalene. Nå har den så godt som trukket seg tilbake til hovedbreen på det alltid snø- og isdekte fjellet.

–Nå skal man ikke se seg blind på hvor mye en brearm går tilbake. For å si noe sikkert om breens utvikling, må man også måle ismassene i oppbyggingsområdene i hovedbreen. Men her tyder øyenvitnebeskrivelsene fra lokalbefolkningen på sviktende tilførsel av smeltevann, på at breen er inne i en veldig negativ utvikling, sier han.

Hasnain er samtidig ikke udelt begeistret over de bastante spådommene som FNs klimapanel presenterer om at breene kan være borte i løpet av 20-30 år. Til det har forskningen på iskappen ved Den tredje pol vært for lite prioritert til nå, fastslår han.

–Vi er helt i startfasen av forskningen på dette feltet, og vi vet altfor lite om hva som er drivkreftene bak smeltingen. Vi vet ikke hvor mye av smeltingen som skyldes global oppvarming, hvor mye kortlivede klimagasser som sot bidrar med eller hvor mye som skyldes mer CO ₂ i atmosfæren, sier Hasnain.