Denne uken møttes forskere fra de nordiske landene, Canada, USA og Russland i Tromsø for å ta de første skrittene mot en større klimarapport om havforsuring. Det er kort fortalt prosessen som skjer når CO2 i atmosfæren reagerer med sjøvann og danner kullsyre som gjør havet surere.
Barometer
Det er ministrene i Arktisk Råd som har bestilt utredningen der forsuringen av de arktiske havområdene skal vurderes. Rapporten vil bli presentert for utenriksministrene i Norden, Canada, USA og Russland i 2012.
– Vi har tidligere fått et par overraskelser der Arktis blir et barometer på klodens tilstand. Det skjedde da vi så på langtransportert forurensning. Vi ser det på klima. Når vi nå skal se på effekten av havforsuringen, forventer vi igjen å se at arktiske områder påvirkes av kilder andre steder, sier generalsekretær Lars-Otto Reiersen i det internasjonale miljø- og klimaovervåkingsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Accessment Programme).
Klimarapport
Det var da forskere i regi av AMAP i 2004 laget en lignende rapport om klimautviklingen i Arktis at verden fikk opp øynene for at det er i arktiske områder de raskeste og mest alvorlige klimaendringene viser seg.
– Nå begynner vi å få indikasjoner fra forskningen på at det foregår en forsuring av havene som vi må vite mer om. Hittil har effektene på korallrev i sørlige farvann vært mye framme. Nå vil vi se effekter og regionale forskjeller i de arktiske områdene, sier Reiersen til NTB.
Har blitt surere
Forskerne starter ikke på bar bakke. I oppsummeringsrapporten vil AMAP sy sammen data fra prosjekter som allerede er i gang. Ved Bjerknessenteret i Bergen har forskere gjennom overvåkingsprogrammer allerede registrert en nedgang i pH-verdien i arktiske farvann.
– Vi vil se de første og mest dramatiske endringene i Arktis. Det er også her vi forventer å se de første tegnene på at organismer kan være på vei mot et tippepunkt som kan bli kritisk for hele økosystemet, sier forskningsleder Richard Bellerby ved Bjerknessenteret til NTB.
Store forandringer
Forsuringen av de enorme verdenshavene er en langsom prosess hvor det kan være vanskelig å se endringene i naturen. Forskerne ser gjerne i «geologiske arkiv» for å finne hva som skjedde med økosystemet i perioder med høyt CO2-innhold i atmosfæren.
– Da finner vi store forandringer i utbredelsen av arter som danner skjell. Det mest åpenbare er en nesten total utrydding av korallrev. De kommer tilbake. Men det kan ta en million år. Dersom vi stanser alle CO2-utslippene i dag, vil det ta 100.000 år før vi er tilbake på et førindustrielt pH-nivå i havene, sier Bellerby.
Større effekt i nord
En annen grunn til at forskerne forventer større utslag i nord, er at Polhavet er mer mottakelig for forsuring enn havområder i tempererte strøk. Dette har sammenheng med vannkjemi, temperatur og innslag av CO2.
– Enkelt sagt vil en CO2-enhet som tilføres Polhavet få større effekt i Polhavet enn andre steder. Siden den industrielle revolusjon tok av på 1860-tallet har havet tatt opp i seg halvparten av CO2-mengdene som er sluppet ut i lufta. Men havets kapasitet som buffer er synkende, og nå er det bare en firedel av CO2-utslippene som absorberes av havene. Dette vil minke framover, sier Richard Bellerby.
