Norge har fått gjennomslag for endringer i en internasjonal avtale som åpner for at CO2 kan eksporteres til andre land. Endringene i den såkalte London-protokollen ble vedtatt på et partsmøte i slutten av oktober, og legger til rette for at CO2 fra fangstanlegg i andre europeiske land kan lagres i norsk del av Nordsjøen.

Potensialet er enormt, mener Erik Lindeberg. Han er sjefsforsker ved SINTEF Petroleumsforskning, og har arbeidet med CO2-håndtering siden 1980-tallet. Han var blant de første i Norge som viste at CO2-lagring i tidligere olje- og gassfelt kunne bidra til å løse klimaproblemene.

For Norge kan CO2-lagring bli en storindustri, like viktig som petroleumsvirksomheten, mener han.

– Nordsjøen har lagringsplass nok til å dekke hele EUs fossile æra, det vil si 300 år. Det som trengs av infrastruktur er ikke mer enn det vi har i dag for å transportere olje og gass fra Nordsjøen til kontinentet. Fem store rør mellom Nordsjøen og kontinentet er nok til å danne ryggraden i et slikt system.

Utsira

Lindeberg og hans kolleger har foretatt detaljstudier av den store Utsira-formasjonen, et 300 kilometer langt felt av porøs sandstein langs norskekysten. Utsira har siden 1996 vært brukt som lagringsplass for CO2 fra Sleipner-feltet.

– Detaljstudiene bekreftet stort sett tidligere anslag, og viste at det vil være mulig å lagre rundt 40 milliarder tonn CO2 over en periode på 300 år, sier Lindeberg.

Det tilsvarer 15 prosent av alle utslipp fra kraftproduksjon i Europa over det samme tidsrommet.

– Dersom en tar med hele Nordsjøen i anslagene, er det trolig plass til å lagre 500 milliarder tonn. Det er nok til alle utslipp fra kullkraftverk og andre store punktkilder i hele EU, sier Lindeberg.

Storindustri

– Det er dyrt å fjerne CO2 fra utslippene. Dermed har sikker lagring stor verdi, sier Lindeberg, og presenterer følgende regnestykke: Prisen på fangst og lagring av CO2 vil trolig ligge rundt 400 kroner pr. tonn. Om 25 prosent av det er utgifter til transport og lagring, så vil Utsira-formasjonen alene representere en verdi på 4.000 milliarder kroner.

Lindeberg ser for seg en lagringsindustri som har mange fellestrekk med oljevirksomheten: leting etter egnede reservoarer, bygging av infrastruktur som rørledninger, boring av brønner for injeksjon og trykkontroll. I tillegg kommer langvarig overvåking og kontroll av reservoarene.

– Ifølge beregninger vi har gjort, vil det være nødvendig å lagre CO2 i flere tusen år for å unngå fremtidige klimatrusler på grunn av lekkasjer, sier Lindeberg.

Dobbeltgevinst

Noen vil kanskje synes Norge har hatt vel mye flaks i det globale ressurslotteriet: Først har vi blitt rike på å tømme Nordsjøen for olje og gass. Så kan vi etterpå tjene gode penger på å fylle de samme oljefeltene med den fossile æraens avfallsprodukter.

– Det er en urettferdig verden. Akkurat det problemet kan vi ikke løse med CO2-lagring, konstaterer Lindeberg.

Han skal selv være til stede i København under klimamøtet i desember. Sammen med nordiske kolleger skal han forsøke å overbevise skeptikerne om at CO2-lagring i Nordsjøen er trygt – og dessuten en helt uunnværlig teknologi for å redusere faren for farlige, menneskeskapte klimaendringer.

Nødvendig

– Noen kritiserer fangst og lagring av CO2 fordi det tar oppmerksomheten vekk fra satsing på fornybar energi. Men vi får 80 prosent av energien fra fossile kilder. Skal vi nå målet om å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader, trenger vi betydelige reduksjoner allerede de neste tiårene. Da kommer vi ikke utenom fangst og lagring av CO2. Det stå for en så stor av de nødvendige utslippskuttene at det rolig danner referansepris for andre CO2-tiltak, mener han.

Det internasjonale energibyrået IEA mener at om lag 20 prosent av de nødvendige kuttene i verdens CO2-utslipp bør komme gjennom fangst og lagring av CO2.