Kua Nambarbali er kalt opp etter stedet nær sjøen der hun ble født. Men når hun nå venter på døden, er det langt til vann. Flere måneders alvorlig tørke i det nordlige Tanzania har tatt livet av mer enn halvparten av de drøyt 500 kyr som masaikvinnen Naisudaki Fikiras familie har livnært seg av. Rundt familiens hytter i byen Oltekai ligger minst et tredvetall kadavre, og en stank av forråtnelse henger over bygda.

Etter at regntidens første tunge dråper nylig styrtet ned, har en svak grønske trengt opp av den varme jorden, men for kua Nambarbali er det åpenbart for sent. Ikke engang med hjelp av tre voksne menn klarer hun å reise seg på fire ben.

–Vi har ingen fremtid, døden nærmer seg. Har vi ingen kyr, har vi ikke noe mer å leve av, konstaterer Naisudaki Fikira, som er masaifamiliens kvinnelige overhode.

Forsvarer seg.

Naisudaki Fikira er gammel, hennes ansikt er dypt furet av årene. Tørken rammer hvert år, men sjelden så ille som denne gangen. Vanligvis kan familien søke beitemarker for sin budskap andre steder, men i år har det vært tørt overalt. Kenyanske masaier kom til og med over grensen på jakt etter grønt gress til sine kyr, og i byen Oltekai ble folk tvunget til å forsvare sitt.

–Vi sloss, og en mann fikk et slag over hodet og ble tatt til sykehus i Arusha, forteller Naisudaki Fikira sammen med noen av de drøyt 30 familiemedlemmene.

I Tanzania mistenker mange at de globale klimaforandringene har forårsaket den uvanlig alvorlige tørken. Under et møte for lokale miljø- og utviklingsorganisasjoner i hovedstaden Dar es Salaam løfter nesten samtlige av de 50 deltagerne frem den ekstreme tørken som et virkelig og utbredt problem. De ser andre tegn til at ikke alt er som det skal: sterke vinder, malaria i høylandet, skogbranner, mindre fisk i Tanganikasjøen, konflikter om vann.

Korallrev blekner.

Det lunefulle været bekymrer på hele kontinentet. Tsjad-sjøen er i ferd med å forsvinne, flere års alvorlig tørke har skapt hungersnød på Afrikas Horn, korallrevene langs Afrikas kysk blekner, Mosambik oversvømmes. Selv krigen i Darfur anses delvis som en konflikt om knappe beitemarker. Den smeltende isbreen på toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell og Tanzanias geografiske nasjonalmonument, er blitt et internasjonalt symbol for klimatrusselen.

Løvene dør.

Det finnes en frykt for at Afrikas unike villmarker skal påvirkes. Bare noen mil fra masaibyen Oltekai ligger Tanzanias verdensberømte nasjonalparker Serengeti, Ngorongoro, begge klassifisert som verdensarv. Hit kommer hundretusener av turister hvert år, fremfor alt for å se på slettedyrenes årlige vandring, når millioner av gnu og sebraer på samme tid vandrer mellom Serengeti, Ngorongoro og Masai Mara i Kenya.

Det finnes studier som for eksempel viser at visse infeksjonssykdommer hos løver i Serengeti har vært betydelig mer dødelige etter ekstrem tørke, på grunn av hvordan den påvirker samspillet mellom virus og parasitter, forteller Jason Watson hos WWF i Tanzania.

–Rammes vi oftere av ekstrem tørke, så kan vi komme til å få se mer av dette, legger han til.

Forskningen er imidlertid ikke entydig. I sin seneste rapport slår FNs klimapanel fremfor alt fast at det på grunn av manglende dokumentasjon i form av statistikk og studier er veldig vanskelig å tyde hvordan klimaforandringene hittil har påvirket Afrika. På samme måte er det vanskelig å forutsi utviklingen fremover. Mange ulike faktorer spiller inn, og spørsmålet er hva som skyldes klimaforandringene og hva som forårsakes av andre menneskelige og naturlige faktorer.

Kilimanjaros is smelter.

Det er mulig at også skogrydding, folkeforflytninger og innføring av fremmede dyre– og plantearter bidrar til noen av de miljøproblemene som Afrika opplever i dag.

Det gjelder også den krympende isbreen på Kilimanjaros topp. At ismassene er i ferd med å forsvinne, hersker det ingen tvil om, og de kan være helt borte allerede i 2015 eller 2020.

–Jeg mener at klimaforandringene definitivt spiller en rolle, ettersom vi ser lignende utvikling på Mount Kenya og Mount Ruwenzori. Et slikt sammentreff tyder på at globale faktorer påvirker, sier Pius Yanda, professor i naturressurs–spørsmål ved universitetet i Dar es Salaam.

Helt sikkert er det at Afrika bidrar med svært lite av de utslipp av drivhusgasser som forårsaker klimaforandringene. Men samtidig er dette det kontinent som kanskje er mest sårbart for konsekvensene, og dårligst rustet til å håndtere dem.

I Tanzania og ytterlige et 30-tall afrikanske land er utslippene mindre enn 0,5 tonn pr. innbygger, mens EUs gjennomsnittlige utslipp er like over åtte tonn, og USA slipper ut ca. 20 tonn drivhusgasser pr. innbygger i året.

Klimakompensasjon.

Dette er et av de viktigste holdepunktene for den afrikanske delegasjonen til klimamøtet i København, der man håper at de industrialiserte landene dels skal forplikte seg til å minske utslippene ordentlig fremover, samt kompensere Afrika for den skade man allerede har gjort.

–Vi er ikke de skyldige, men vi påvirkes av det som skjer. Man må overveie hva som er rettferdig på internasjonalt nivå, sier Richard Muyungi, Tanzanias klimaforhandler.

De afrikanske landene har ennå ikke lagt frem noe eksakt tall for hvor mye penger de søker i klimakompensasjon fra verdens rike land, men Etiopias president Meles Zenawi antydet nylig at man tar sikte på 100 milliarder dollar innen år 2020. Enkelte beregninger tyder på at utviklingslandenes samlede kostnad for å tilpasse seg til klimaforhandlingene og motvirke videre skade kan komme opp i 150 milliarder dollar fra 2020.