Sist uke gikk nyheten verden rundt om at Norge vil bruke seks milliarder kroner på å redde regnskog i Indonesia. Solheim og Stoltenberg fortalte gledesstrålende at man for pengene kan redusere Indonesias utslipp tilsvarende 700 fullskala renseanlegg på Mongstad.

Mindre kjent er det at norske forskere - foreløpig på mikrobudsjett - jobber med et prosjekt som kan redusere landets utslipp med opp til 54 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året - altså like mye som de samlede norske utslippene i fjor. Eller 54 fullskalaanlegg på Mongstad, for de som liker den måleenheten.

Henter ut CO2

Fordelen er at dette prosjektet ikke krever noen ny månelanding - teknologien er enkel, og allerede tilgjengelig. Og ifølge en artikkel i Nature skal denne måten for å fjerne CO2 fra kretsløpet på være mer beregnlig enn for eksempel skogplanting og CO2-fangst- og lagring, fordi det ikke er fare for at store mengder CO2 plutselig frigjøres ved for eksempel en skogbrann eller lekkasje fra et underjordisk CO2-deponi.

Teknikken går ut på å gjøre avfall fra for eksempel risproduksjonen, altså skall og strå, om til biokull ved å varme det opp uten tilgang på oksygen - en prosess som kalles pyrolyse. Ved å gjøre om risavfallet til biokull i stedet for å brenne det eller la det råtne, binder man opp rundt halvparten av karbonet som ellers ville bli sluppet ut, fordi biokull er stabilt i jord. Dermed trekkes altså karbon ut av kretsløpet.

Avfallet fra risproduksjonen gjøres om til biokull i en slik ovn - eller en mer moderne innretning.

- Vinn-vinn

Biokullet blandes så inn i jorden. Det kan gi ytterligere en fordel. Flere steder i verden - deriblant i Indonesia, er jorden veldig sur. Flere studier viser at innblanding av biokull gjør jordens PH (syregrad) mer nøytral, og at avlingene dermed kan bli bedre. Tidligere studier viser at risavlingene ble doblet etter at biokull fra risproduksjon ble blandet inn i jorden.

- Dermed har man en sterk vinn-vinn-situasjon: Man lagrer karbon istedenfor å slippe det ut i atmosfæren, og konseptet forbedrer samtidig livsvilkårene for de fattigste bøndene på de dårligste jordene.

- Dette kan igjen medføre redusert skoghogst, fordi mindre landområder trengs for samme mengde produsert ris. Biokull-lagring kan baseres på tradisjonelle metoder, og metoden kan implementeres nesten med en gang, sier teknisk ekspert Gerard Cornelissen ved Norges Geotekniske Institutt (NGI), som leder prosjektet.

Biokullet kan så blandes inn i jorden. Dette skal gi bedre avlinger, i tillegg til at det tar CO2 ut av kretsløpet.

- Realistisk

- Det er ikke urealistisk å få til dette. Bøndene kan levere risavskall til avskallingsinstallasjonene, og få biokull tilbake. Energien som dannes under produksjonen av biokullet, kan brukes til å holde mølla gående, forklarer han.

Han sier fordelen er at bøndene allerede frakter risen til avskallingsinstallasjoner i landsbyene eller større enheter. Dermed blir det ikke ekstra utslipp fra transport av risskallet.

- Bøndene er ikke interessert i karbonlagring og drivhuseffekt, men jordforbedring. Allerede hvis de blander inn biokull, blir avlingene så mye bedre at det blir lønnsomt for dem, sier Cornelissen.

Klimakvoter

På sikt kan de få enda bedre fortjeneste. FNs klimakonvensjon jobber nå med muligheter for å få innblanding av biokull i jorda - såkalt sekvestering - med som et tiltak under den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dermed kan bøndene få klimakvoter for karbonet de lagrer, som de kan selge. Dette forutsetter imidlertid at et system for å kontrollere hvor mye karbon som lagres. Slike systemer er allerede under utvikling.

- En økonomisk analyse viser at verdien av karbonlagring tilsvarer nesten to års risproduksjon, sier Cornelissen.

Får bøndene klimakvoter for karbonlagringen, kan inntektene tilsvare to års risproduksjon.

Utfordringer

Noen hindre må imidlertid ryddes av veien før dette kan bli en realitet, og NGI har nå sammen med FNs utviklingsprogram i Jakarta og fire lokale forskningsinstitutter samt universitetene i Ås, Oslo og Trondheim, satt opp et feltsenter på Borneo i Indonesia.

Her skal de blant annet prøve å finne ut mer om hvilke råvarer og temperaturer som gir det beste biokullet, og i hvilke jordsmonn innblanding vil ha størst effekt. I tillegg vil de finne ut i hvilken grad noen giftige stoffer (PAH) som dannes under produksjon av biokull, tas opp i plantene.

- Det med PAH må utredes mer, men det er sannsynlig at det ikke utgjør noen fare, fordi disse er så bundet til kullet at de i liten grad tas opp i plantene, sier Cornelissen.