Sist måned kom beskjeden om at de (heterofile) komikerne Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha og Kristopher Schau hadde besluttet å tre inn i ektestanden. Stuntet hadde angivelig til hensikt å styrke parets finansielle situasjon: Espen kunne skrive av Kristoffer, og vice versa. Den glade begivenheten, som vel av de fleste ble møtt med et skuldertrekk, smil eller gjesp, kan også stå som den endelige bekreftelsen på Nina Karin Monsens götterdämmerungske tese: Med den nye ekteskapsloven slynges vi ut i «kaos». Hetero blir som homo. Fedre blir medmødre, mødre medfedre. Den «naturlige» orden er avskaffet, vår kulturarv satt til side. Og ikke narr deg selv: Prisen vil bli høy. «Dernest kommer ekteskap for pedofile», advarer Monsen.
Rosa konspirasjon.
I et innett leserbrevprosa, under kapitteltitler som «Stortingsflertallet – et tyranni?», hudfletter Monsen regjering, storting, media og resten av den kompakte «radikalliberale» majoritet. Det fremgår av boken at Norge er kapret av en frimurerlosjeaktig, rosa konspirasjon som er ute etter «ødeleggelsen av den biologiske familie, mor, far og felles barn og dennes betydning... ødeleggelsen av kjønnsroller... av det kristne ekteskapet.. av Gud som Far... og troen på evige verdier.» Fra før av vet vi at jødene sto bak 9/11 og at Opus Dei myrder pavens motstandere for fote. Etter denne boken forstår vi at homsene har alliert seg med «lystetikere, hedonister, skilte, utro, prostituerte, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister» og er ute etter verdensherredømme.
Mot kaos.
Mot kaoskreftene står Nina Karin Monsen og en liten skare «verdikonservative». Men «regjeringens rosakledde støttespillere» forfølger deres demonstrasjoner mot lovendringen, blant annet i Stavanger: «De så på oss med tomme øyne, fulle av hat, og beveget underlivet hektisk.» Monsens forsøk på å snu offer-retorikken til det heterofile, borgerlige flertallets fordel, blant annet ved å fortelle om en mann som først i femtiårene våget seg «ut av skapet» som kristen, er ikke spesielt overbevisende. Boken er krydret med filosofiske begreper fra blant annet Marx, Wittgenstein og Ortega y Gasset, men mangler grunnleggende argumentasjon. Monsen virker ute av stand til å se at en sak kan ha to sider, og at en påstand ikke nødvendigvis er sann, gyldig og «naturlig» bare fordi den sies av Monsen.
Paradoksalt.
Denne uken mottok Monsen Fritt Ords Pris for «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Det er noe paradoksalt ved at statsstipend og priser drysser over en skribent som beskriver seg selv som forfulgt og sjikanert. Kan det være at det «radikalliberale» establishment belønner billig kontraritet? Monsens uomtvistelige bidrag til offentligheten ligger i hennes vilje til å fornærme sine motstandere. Sammen med Otto Jespersen og Georg Apenes driver hun det langt i klassen sitatvennlige injurier. Slik sett er Kampen om ekteskapet og barnet et bidrag til en friere offentlighet. Bokens korsfareraktige heroisme fremstår likevel malplassert, og boken vil nok møte samme reaksjon som ekteparet Schau-Takkskalduha: et skuldertrekk, smil eller gjesp.
