- Vi fikk prisen for forestillingen "Konsert for Grønland". Først visste vi ikke helt hva prisen var. Måtte undersøke på nett. Prisen på symbolske 1000 dollar er prestisjetung. Litt uvirkelig, dette. Navn som Robert Wilson, William Forsythe og John Cage har fått prisen tidligere. Aftenpostens fotograf må bare gå opp på stuebordet vårt og ta bilder. Vi har laget bordet selv. Her i leiligheten kan fotografen gå opp på alt han ønsker, sier instruktør og artist Lisbeth Bodd. Billedkunstner Asle Nilsen nikker. Samboerparet på Grünerløkka leder Verdensteatret, som i demokratiets og kreativitetens navn kjennetegnes av ganske så flat lederstruktur.

Nyskapende.

Og det er ikke det eneste spesielle med denne tverrkunstneriske gruppen som eksperimenterer med gamle og nye kunstneriske virkemidler og medier. Der er alt uavlatelig nyskapende, spesielt og ganske så grensesprengende, spør du oss. Verdensteatret uten fast scene består av kunstnere fra forskjellige kunstarter som lager scenekunst og andre kunstrelaterte prosjekter. Arbeidene er intermediale og tverrkunstneriske. Her flyter kunstartene sammen; visuelle arbeider, installasjoner, lydprosjekter, tekstteater og konserter. I de siste årene har man også tatt i bruk robotteknologi og avansert computerstyring.

Safer ikke.

- Vi hopper ut i det, safer ikke. Vi er voksne mennesker som driver med dette. Vokser ikke fra det. Er takknemlige for at Norsk Kulturråd har gitt oss tillit i 20 år og latt oss bli gode. Veldig hyggelig at en så "sær" kunstgruppe som oss får en slik pris for "Konsert for Grønland". Både forestillingen og Verdensteatret er blitt etterspurt ute i verden. Vi har masse å gjøre, sier en engasjert Lisbeth Bodd.- Hvordan blir prosjektene til, Bodd?- De blir til underveis, baller på seg. Hvert nytt prosjekt er kjempeskummelt. Virker like umulig hver gang. Vi jobber bare med de beste kunstnerne.

Sprenge grenser.

Asle Nilsen tilføyer: - Produksjonene våre er rene universiteter. Vi må lære oss mye, bygge opp, forske og sprenge grenser, også innen teknologien. Verdensteatret liker å blande uforenlige ting. Det kan gi overraskende resultater, både menneskelig og materialmessig. Å få noe virkelig til er det som driver oss til å jobbe, jobbe, jobbe. Det var altså for forestillingen "Konsert for Grønland" at Verdensteatret fikk New York Dance and Performance Award (Bessie-prisen) i kategorien Performance Installation and New Media. Forestillingen traff publikum i magen da den ble presentert ved teaterhuset P.S. 122 i New York i desember i fjor.

Suksess.

- Vi trodde kanskje publikum bare ville bestå av tre representanter fra det norske konsulatet, som kom av plikt og høflighet. Men det ble smekkfullt, forteller Bodd. - Og det svingte. Newyorkerne lot seg begeistre, fastslår Piotr Pajchel som sammen med Håkon Lindbäck deltar i Verdensteatrets såkalte ledelse."Konsert for Grønland" ble til etter at 12 kunstnere reiste til øyriket Grønland i august 2003. En reise som berodde på en misforståelse. - Utgangspunktet var en abstrakt tekst av Heiner Müller, hvor vi trodde noen uttrykk var inuitiske, men som senere viste seg å være hebraiske, forteller Bodd - om forestillingen som handler noe om en ferd, opplevelser og inntrykk. - Resultatet ble en audiovisuell komposisjon hvor rusten mekanikk møter ny teknologi på vrangsiden av et "videoskyggeteater" på Grønland. Et verk der billedkunst, lyd, video, installasjon, tekst og teater forsøker å gå opp i en helhetlig musikalsk komposisjon, forteller Nilsen.Denne uken drar Verdensteatret til Graz i Østerrike med "Konsert for Grønland" og sin nye installasjon "Fortellerorkesteret". Deretter følger Antwerpen og Budapest.

Plankehaug.

- "Fortellerorkesteret" er i utgangspunktet en plankehaug fra Enebakk, forteller Bodd.- Installasjonen som nå er utviklet til forestillingen "Konsert for Grønland" er veldig teknologisk, men ser low-tech ut, opplyser Piotr Pajchel. - I denne elektromekaniske installasjonen benytter vi robotteknologi og enda mer avansert dataprogrammering. Den er nå fullstendig datastyrt. Bevegelser, lyd, lys og video er automatisert og laget omtrent som man lager tegnefilm; bilde for bilde, bevegelse for bevegelse. Installasjonen forteller egne historier og er nok det hardeste vi har gjort. Den kan sees i Kunstnernes Hus i Oslo i 2007, sier Asle Nilsen.