Forklaringer.
Israels opprinnelige forklaring på flukten, der henimot 750 000 palestinere forlot sine hjem, var at den skjedde på oppfordring fra deres egne ledere. Den ble avslørt som en løgn allerede for snart et halvt århundre siden.Dernest het det at flukten skjedde frivillig, eller til nød av frykt for krigshandlingene. Denne forklaringen ble gitt et dødsstøt av historikeren Benny Morris, som i en doktoravhandling på midten av 1980-tallet påviste hvordan en vesentlig del av flyktningestrømmen skyldtes det vi i dag ville kalle etnisk rensing.Avhandlingen, som i det alt vesentlige bygget på offisielle israelske dokumenter og senere ble utgitt i bokform, er blitt et standardverk om den palestinske flukten.Opprinnelig fastholdt Morris at det ikke lå noen sentral plan bak denne politikken, men at den ble utformet i stridens hete. Etterhvert som stadig nye israelske dokumenter er blitt nedgradert, har han delvis gått bort fra denne oppfatningen.
Omstridt.
Nå går den høyst omstridte historikeren Ilan Pappe ved Haifa-universitetet et skritt videre. Han påviser hvordan Israels første leder, David Ben-Gurion, og hans kolleger allerede fra 1930-tallet besluttet at araberne i Palestina "må vekk, men vi trenger et passende øyeblikk for å få det til, som en krig", slik Ben-Gurion skrev i et brev til sin sønn i 1937.Allerede før FNs delingsplan var vedtatt, gjorde Ben-Gurion det derfor klart at de jødiske militærstyrkene måtte være i stand til ikke bare å stå imot et mulig angrep fra de arabiske nabolandene, men også å erobre så mye av Palestina som mulig, og helst hele landet.I begynnelsen av mars 1948 ble dette konkretisert i en plan, den såkalte "Plan D", som omfattet erobring av et adskillig større område enn det FN hadde tildelt jødene, og der enhver motstand måtte slås ned, "de væpnede styrkene må utryddes, og befolkningen må fjernes".
Marxist.
Pappe er marxist, og han har helt klart stilt seg på palestinernes side i striden med Israel. Hans tese om at det var den etniske rensingen som utløste krigen i 1948-49, og at den i ulike former har fortsatt like frem til i dag, er ikke uventet møtt med begeistring både blant palestinere og venstreorienterte kommentatorer.Like lite uventet er det at boken er blitt sablet ned av Israel-vennlige anmeldere. Blant disse er David Pryce-Jones, som i det britiske litterære tidsskriftet Literary Review starter sin anmeldelse med å fastslå at Pappe "har skapt seg et navn ved å hate Israel og alt det står for".Deretter fortsetter han i samme stil med å rakke ned på forfatteren, men uten å gå særlig mye inn på innholdet i boken, som han mener er "verdiløs" som historie betraktet.Professor Stephen Howe ved Bristol University gir derimot boken positiv omtale, selv om han synes den skjemmes noe av forfatterens politiske og moralske synspunkter. Den vil utvilsomt bli gjenstand for hard kritikk, men er "et vesentlig bidrag" til en debatt som må videreføres, skriver han i London-avisen The Independent og avslutter: - Det finnes ikke håp om noen varig fred i Midtøsten så lenge spøkelsene fra 1948 fremdeles vandrer rundt.
