Symbolikk.
Det hviler en uhyggelig symbolikk over hans vanskelige barndom og oppvekst. Kanskje var det, slik han selv noen ganger spekulerer på, en kreativ kobling som smalt på plass i hjernen hans da bussen traff ham? I hvert fall fikk han god tid til å tegne det året rekonvalesensen varte, og han fikk nok av tid til å oppleve angsten over å være til i en voksenstyrt verden.Men hans særegne kunstneriske løpebane begynte hverken mens fireåringen satt og så ut på de andre barna som boltret seg i snøen, eller da han gikk på Kunstakademiet og Kunst- og håndverksskolen. Hans originale stil oppsto vinteren 1968-1969, rett etter at sovjetiske tanks hadde rullet inn i Tsjekkoslovakia og Robert Kennedy ble skutt. Da møtte han, for første gang, forfatteren Axel Jensen.Jensen, som på den tiden var berømt og myteomspunnet, var på jakt etter en tegner. Han ville nå et større publikum og ønsket å eksperimentere med tegneseriegenren. Han ville ut av den innskrenkende borgerlige forfatterrollen. Axel og Pushwagner begynte sitt kunstneriske samarbeid i januar 1969. I fire intense måneder, i en lånt leilighet i Skovveien i Oslo, utviklet de flere tegneseriemanus.Idyllisk landskap.
Det første billedmanuset het Flukten fra Vurnak . Pushwagner tegnet et idyllisk landskap der solen kastet glans over to lykkelige mennesker i lendeklede. Det var tørke i landet deres, og de ba til høyere makter om regn. Da himmelen mørknet, var det ikke fordi regnskyllet endelig kom, det var en sverm fiendtlige romskip som angrep planeten. Invasjonen drev dem inn i det ukjente, inn i en annen verden hvor fantasien fikk fritt spillerom. Pushwagner tegnet, og Axel skrev. De inspirerte hverandre. Bilde for bilde, tekstboble for tekstboble. Pushwagner utviklet en helt ny stenografisk stil. Tegneserieopprøret var i gang.Mens røyken steg fra tegnebordet, forsvant de inn i Flukten fra Vurnak , Sangor , Hordo , Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk . Delvis ferdig utviklede tegneseriemanus, tegnet, skrevet og limt inn i store foliohefter. Radarparet var inne i et fullstendig nytt kunstnerisk landskap. Jazzmusikere og andre som stakk innom, skrøt hemningsløst av Pushwagners strek. De hadde aldri sett maken. Det var skjellsettende.Soft City ble unnfanget i Fredrikstad, dit de flyttet vinteren 1969/70. Med noen raske tusjriss tegnet Pushwagner en bil som kom ut av en tunnel. Sjåføren stirret mot dem med et tomt og angstpreget akvarieblikk. - Axel skrev "soft" på frontruten, forteller Pushwagner. Det var et moteord reklameguruer klistret på alle slags forbruksvarer for å gi selv det mest meningsløse et illusorisk preg av lykke. For Axel og Pushwagner var soft selve innbegrepet på det fremmedgjørende samfunnet.Billedroman.
Dermed var de i gang med det som mange år senere skulle bli Pushwagners billedroman Soft City . En bitende ironi over mekaniseringen av tilværelsen. Et lite barn som stirret på dem med store øyne, var det eneste korrektivet. Barnet var det eksistensielle ubehaget som ga fortellingen nærhet og nerve. Pushwagner får ikke snakket nok om Axel Jensen. De levde sammen i mange år, både i Oslo, Fredrikstad, på Menorca, i Stockholm og i London. Det var vennen og åndsbroren Axel som forløste ham som kunstner.- Axel forvandlet meg fra nihilist til et menneske med en visjon, sier Pushwagner i dag.Høsten 1970 drev en indre uro Pushwagner fra Fredrikstad til London. - Jeg sov på kirkegårder, i kondemnerte hus, under et biljardbord på sykehuset i Soho, hvor som helst jeg kunne finne ly for natten, forteller han. For å overleve solgte han tegningene sine på gaten. De skrikende tarmene drev salgsvirksomheten så tett opp til matfatet som det var mulig å komme. Etter et års tid var han på selvmordets rand. Han var ensom, pengelens og absolutt motløs. En kveld subbet han tilfeldigvis forbi en leiegård hvor det strømmet musikk og festglam ut fra vinduene i øverste etasje. Før han visste ordet av det løp han opp trappen og styrtet inn i leiligheten. - Jeg løp bort til det åpne vinduet og klatret rett ut på gesimsen. Der ble jeg stående og balansere, mens jeg så ned på den svarte asfalten.Inne igjen.
For å gjøre en lang historie kort: Det hele endte med at han traff Sally, som ett år senere ble hans kone, og mor til hans første barn.Pushwagner var inne igjen, i et progressivt hippiepreget musikkmiljø. Han leste Rolling Stone Magazine , High Times og Crawdaddy , og var på fornavn med de store stjernene i musikkbransjen. I London, midt på 1970-tallet, laget Pushwagner tegningene som danner grunnlaget for malerifrisen Apokalypse . I en av disse tegningene ser man inn i en hodeskalle, og opp på en hvelving. Gallerier, tett befolket med kvinner, brer seg etasjevis nedover. I dypet ser man en spiral av menn reise seg og strekke seg oppover mot hvelvingen. I Selvportrett (135x85 cm), som er maleriets tittel, anslår Pushwagner å ha tegnet 23 000 figurer. Dette arbeidet utførte han i løpet av ett år. - Disse London-årene var de mest produktive i mitt kunstnerliv, forteller Pushwagner. Den eldste versjonen av Selvportrett skal stilles ut i Sydney. I Berlin skal hele malerifrisen Apokalypse , inkludert Selvportrett II , vises offentlig for første gangen. Det skjer i det gamle kronprinspalasset i Unter den Linden. Pushwagner er nemlig en av fem kunstnere på biennalen som er tildelt separatutstilling i tillegg til det ene rommet han har fått til disposisjon for presentasjonen av Soft City .De skraverte panelene i Apokalypse bærer titlene Heptashinok, Selvportrett II, Klaxton, Gigaton, Jobkill, Dadadata og Oblidor . Hele frisen Apokalypse befinner seg tematisk i grenselandet mellom nådeløs metaforisk selvbiografi og grotesk satirisk sosialrealisme. - Dette er min tids verdensbilde, sier Pushwagner.Samlebånd.
Det myldrer av mennesker i hans motiver; mennesker som er spydd ut av samlebåndenes kakeformer; mennesker som flykter eller følger hverandre i endeløse rekker, nesten som DNA-tråder; mennesker som lider, mennesker som blir spist opp og valset ned av krigsmaskiner; mennesker som beveger seg robotaktig til og fra arbeid, mennesker som stirrer katatonisk ut i intet, mennesker i den store "softe" samfunns- og militærmaskinen. Detaljrikdommen befester inntrykket av grensesprengende vanvidd hinsides all begripelighet.Soft City , som med sine 269 tegninger nå vises for verden for første gang på 5th Berlin Biennial for Contemporary Art, ble tatt opp igjen i London i 1973, og dikteren Dylan Thomas' formkrav spøkte i kulissene mens han arbeidet. - Mer enn halve billedromanen er tegnet i London, forklarer Pushwagner. I 1976 var han endelig i mål. Han limte arkene rygg mot rygg og bandt hele billedromanen inn som bok i A3-format. Som omslagstegning valgte han barnet Bingo, som smiler og strekker armene mot oss fra farens dataskjerm. Alle disse møysommelig sammenlimte sidene er nå skåret fra hverandre med nennsom hånd av konservator for papirkunst ved Nasjonalmuseet i Oslo, Kari Skytt Andersen.I billedromanen skildrer han det siviliserte borgerlige livet som en hypnotisk blanding av servilitet, musak og piller. Alle dager og alle mennesker er like i herr og fru Softs virkelighet, og hver dag sluker de lydig sine piller merket "Life". Barna ser forundret på mens maskinene erobrer menneskene.Det er diktatoren som spiller nøkkelrollen i dystopien Soft City. Han sitter ved spakene i det automatiserte fabrikksamfunnet, mens alle herr og fru Soft lydig produserer flere og mer effektive våpen.Visjon.
En enorm fluktrakett er sentrum i Pushwagners visjon. Hele det "softe" produksjonshelvete har nemlig ett eneste formål: Å utløse ragnarokk og redde sjefen og resten av oligarkiet over til en annen og tryggere klode. For når alle våpnene skal slippes ut på krigsmarkedet, blir planeten ubeboelig. Det sentrale spørsmålet billedromanen stiller i en av rutene er: "Who controls the controller?" Med andre ord: Hvem kontrollerer, og hvem kan stoppe, dem som ødelegger vår vakre planet? Dessverre virker det som om Pushwagners "myke" budskap er like aktuelt i dag som da han ferdigstilte det for førti år siden.Pushwagner husker godt hva Axel sa da de møttes: - Jeg skal ri på deg som på en kamel inn i internasjonal anerkjennelse! Nå kan Axel - fire år etter at han trakk sitt siste åndedrag, og mens Pushwagner sprader rundt i forfatterens gamle kamelhårsfrakk - ri sammen med sin gamle venn og åndsbror inn i anerkjennelsen.Petter Mejlænder er forfatter og journalist. Har blant annet skrevet flere bøker i samarbeid med Arne Næss og arbeider med et biografisk portrett av Pushwagner. I 2002 ga han ut "Axel Jensen; Livet sett fra Nimbus".
