Siden september i fjor har billedkunstner Sverre Malling bodd og arbeidet på den idylliske gården Ringsveen, der maleren Jakob Weidemann holdt til i mange år.

Utsikten vender mot Lillehammer og Jotunheimen, og Malling får attpåtil være sammen med kjæresten, som studerer ved Lillehammer filmskole. Da de kom, hadde Ringsveen stått tomt i syv år.

–Vi er heldige som har fått oppleve dette vakre stedet gjennom alle årstidene! Her får jeg virkelig fordypet meg i tegningene mine, sier Malling.

Samtidig synes han det rart å bo og jobbe på samme sted. I Oslo var spaserturen fra leiligheten til atelieret en fin rutine.

–Alt går i ett her, med forarbeid og tegning 24 timer i døgnet.

Etter mesterens pipe

I dag åpner Lillehammer Kunstmuseum Mallings utstilling Spirit Caravan. Der kan man se tegninger av ammende hippier og farlige planter, samt en av Weidemanns piper, som Malling fant på låvegulvet og dekorerte med dragemotiv.

–Museet klarte å improvisere plass til meg etter at både kalender og budsjett var fastlagt. Produksjon av katalog og transport av bilder fra ulike eiere har jeg bekostet selv.

Ødelagte pornoblader

–Et gjennomgangstema i bildene dine er blomsterbarnas bakrus, som en havarert folkevognbuss og voldelige hippier. Nå er du selv i paradis?

–Iblant har jeg gått på veggen her i mangel på sosial kontakt. Hippienes ønske om å bli urmenneske i Edens hage er likevel en sterk sivilisasjonskritikk.

Imidlertid er det tapt uskyld, eller de konfliktfylte sidene ved paradis, som opptar ham mest.

–Som guttunge på Skedsmo pleide jeg å se etter blomster og søppel i skogen. En gang fant jeg et ødelagt, vått pornoblad. Noen av bildene var fremdeles hele. Plutselig så jeg inn i de voksnes verden.

«Weidemann fikk kjørt opp høy med drosje»
Sverre Malling om Jakob Weidemann

Forfalt

Alle som kommer til Ringsveen, blir trolig slått av hvor hardt forfallet tærer på husene. Tre av stuene kan stupe når som helst, og resten er på god vei. Et kapittel i norsk kunsthistorie forvandles til natur.

–Det er trist og bittersøtt å følge forfallet nesten fra dag til dag. Et vindu faller ut, råten siger på. Men siden stedet ikke er mitt, er det begrenset hva jeg kan gjøre.

Plutselig banker det på døren. Nabo og Prøysen-biograf Ove Røsbak kommer innom på kaffe.

–Weidemann var svært glad i dyr. En gang så jeg ham helle en bærepose med fuglemat på fuglebrettet utenfor atelieret. Han matet rev og mus. Insekter fikk ingen gjester lov å drepe, forteller Røsbak, som møtte Weidemann mange ganger.

En hest!

Jakob Weidemann og hans kone Anne bodde på Ringsveen fra 1967 til kunstnerens død i 2001. Weidemann holdt på med en utsmykning på Maihaugen da paret hørte om gården. Avgjørelsen kom da de inspiserte stallen. –Vi kjøper! sa Weidemann da han så hesten, som minnet ham om barndommen i Steinkjer.

Her skapte de sitt eget Maihaugen. I alt ti bygninger står rundt tunet. Men Weidemann var altså kunster, og ikke bonde.

–Han fikk kjørt opp høy med drosje, sier Malling og understreker at han er enda mindre praktisk anlagt enn Weidemann.

–Jeg er en drømmer og kunne aldri blitt bonde. Men i likhet med Weidemann er jeg opptatt av jordsmonn og underskog.

Mallings tegninger er ladet med referanser til T.S. Eliot, Jefferson Airplane, Elsa Beskow og fordums rottefangere, samt kunstnere som Werenskiold og Kittelsen.

–Jeg var på Nasjonalgalleriet første gang som 16-åring. Høykulturell dannelse hørte ikke til min oppvekst, preget som jeg var av gutterommets taktløshet.

Dronningens seng

Til slutt får vi se gamlestua, der dronning Sonja overnattet da hun besøkte Weidemann. Fukt og mugg henger i de laftede veggene rundt sengen der dronningen lå. Bygningen kan i motsetning til flere av de andre fortsatt reddes.