De kommer ut på samlebåndet. Små, brune melkesjokolader. Vi kjenner den som Norges nasjonalsjokolade. Hva er det norskeste av det norske? Det må være denne. Brudeferd i Hardanger. Vinternatt i Rondane. Melkesjokoladen. Etiketten med de norske kuene som beiter, grønt gress, snødekte fjell i bakgrunnen.Men for å lage et lite stykke Norge, trengs en av Norges mest multikulturelle arbeidsstokker.Ji-Ann Liu (31) overvåker sjokoladene mens de glir bortover samlebåndet. Hun er linjekoordinator. En stillferdig, ganske bestemt ung kvinne. De kaller henne Ann Linn. Noen misforsto en gang for lenge siden, og siden er hun blitt hetende Ann Linn. Hun er egentlig fra Vietnam. Foreldrene var båtflyktninger. Ji-Ann kom hit på familiegjenforening som 10-åring. For noen år siden tipset en vietnamesisk venninne henne om jobben. Nå er de arbeidskolleger, og Ji-Ann har avansert raskt. Hun er allerede teamleder. Nå skal hun utdanne seg videre i bedriften.Ji-Ann er en av mange. Kraft Foods har ikke lenger oversikt over hvor mange arbeidere som har utenlandsk opprinnelse, ifølge informasjonssjef Irene Gulbransen. De er norske statsborgere, men trolig kommer de fra 30 forskjellige land. Men det er ingen som ser noen vits i å føre statistikk over etnisk opprinnelse. Det er mulig å ta en kikk på ansattelisten for å se hvilke som hadde navn som ikke er tradisjonelt norske, men det er håpløst. Hva med Anu Frølandshagen fra Uganda? Hun og de andre er norske. De har annerledes navn, men de er norske.

Kakao fra Ghana

For å lage et lite stykke Norge, trengs kakaobønner fra Ghana og Elfenbenskysten. De blir kjøpt opp av store internasjonale forhandlere. Prisene varierer sterkt på grunn av skiftende avlinger og spekulasjon på steder som London Commodity Exchange og New York Cocoa Terminal. Råvarene blir fraktet over hele verden. Sukker blir dyrket i England og Danmark og blir kjøpt opp i store kvanta av Kraft Foods. Så ender det hele på Rodeløkka i Oslo, hvor det blant annet blir blandet med melk fra norske kuer.Vi sitter i et slags selskap for Inger Tønder. Hun har fått bløtkake. Hun skal pensjoneres.Her er et lite stykke bedriftshistorie: Inger Tønder begynte i Freia, som det het, i 1978. Da hadde bedriften i lang tid rekruttert fremmedarbeidere, som en av de første bedriftene i Norge. I 1960- og 1970-årene var det stor "turn-over" på fabrikken, og vanskelig å få tak i industriarbeidere. Mange spanjoler, italienere og pakistanere ble ansatt. Senere kom flyktninger fra Vietnam. Freia fikk en tradisjon for "fremmedarbeidere", som Inger kaller dem. - Så vidt jeg kan huske, har det aldri vært spurt her om "er dem norske eller er dem utlendinger?" når man ansatte folk. Det var heller spørsmål om hva de hadde gjort tidligere, sier Inger Tønder. Som driftsleder har hun hatt ansvar for en variert arbeidsstokk. Noen konflikter var det i begynnelsen. Noen muslimske kvinner hadde problemer med å jobbe ved siden av menn. Noen muslimske menn hadde problemer med å ha kvinnelig sjef. Det hendte det ble småproblemer fordi folk ikke kommuniserte så godt på norsk, og misforsto hverandre. Så tok Inger dem for seg og sa: "slik gjør vi det her i Norge, og det må dere finne dere i hvis dere skal jobbe her. På Freia er det likt for alle".

Ikke akkurat spansk

Hun hadde jobbet i utlandet selv, i Frankrike. Der trodde folk hun var spansk, og hun fikk en litt nedlatende behandling, som hun sier. Det var en nyttig bakgrunn å ha når hun kom tilbake til Freia. Der bestemte hun at alle skulle ha en lik, skvær behandling. Og til nordmennene sa hun at utlendinger er litt mer vant til høflighet, og ba dem la være å skrike "hei, dra rei hit" men gå bort og be litt pent.- Jeg innbiller meg at de har hatt litt oppdragende effekt på hverandre, sier hun. - Vi er jo avhengige av hverandre. Avhengige av at alt fungerer. Så da må man trekke folk nærmere hverandre. Jeg forlanger ikke at alle skal like hverandre, men at alle skal opptre korrekt overfor hverandre.For å lage et lite stykke Norge, trengs det norskkurs.- Jeg føler at språket er porten til muligheten, sier Anu Frølandshagen (52). - Etter å ha vært på norskkurs kan folk forklare seg bedre. De kan delta på møtene, snakke ut med større selvtillit, være sikre på at de blir forstått. Jeg lærte masse om norske samfunnsforhold, om norsk historie, og om grammatikk. Før sa jeg alltid "når", uansett. Ingen rettet på meg. Så lærte jeg at det noen ganger faktisk heter "da".Anu tar Non Stop ut fra produksjonen. Hun kontrollerer dem. Sjekker hvor mange som er skadet. Fører statistikk. Hun er kvalitetskontrollør. Hun kommer egentlig fra Uganda, og prøver å reise tilbake hvert år. Men ikke i år.- Jeg var der i fjor og det "kostet skjorta!" sier Anu. Folk smiler litt. Hun har lært det urnorske uttrykket på norskkurset.

Norsk muntlig på jobben

På Anu sin avdeling lages det dragé (Non Stop, M, Never Stop) for hele Norden. Kraft Foods effektiviserer gjennom samproduksjon. Japp, dragé og alle ruller lages her - all konfekt i Sverige. For eksempel Kong Haakon-konfekten, oppkalt etter den norskeste av alle konger, kong Haakon, som var dansk og het Carl, gift med den norsknorske dronning Maud fra England.For to år siden begynte Kraft Foods kurs i norsk og samfunnsfag. Bedriften stilte tre timer i uken til disposisjon, de ansatte ga tre timer frivillig. Kurset ga innføring i norsk historie, om rettssystemet, om de politiske partiene, og litt om papirer man møter i jobben på Kraft. Folk meldte seg frivillig. Det første kullet gikk ut i 2002. Fem personer besto grunnskoleeksamen. Kraft Foods var første bedrift i Norge med muntlig eksamen på arbeidsplassen.Informasjonssjef Irene Gulbransen sier at de noen ganger får spørsmål om hva som er nøkkelen til å få en multikulturell arbeidsplass til å fungere. Da svarer hun at nøkkelen er å ikke gjøre noe spesielt, men behandle alle likt. Bortsett fra med språket. Språket er nøkkelen.Det gjelder også for dem som jobber på kontorsiden. Det kommer stadig internasjonale medarbeidere til Kraft Foods Norge. En produktsjef fra Nederland her, en internkontrollsjef fra Litauen der. De vil også lære norsk. Og unge europeere fra "young talent exchange program" er nysgjerrige på Norge. Atter andre går på kurs for å lære engelsk. I kontakten med moderbedriften, er engelsk arbeidsspråket.

Tenk russisk matrjosjka

For å lage et lite stykke Norge, trengs nemlig et multinasjonalt konsern med hovedkontor i New York. Freia ble kjøpt opp i 1993, med stor politisk ståhei. Det er en av mange norske bedrifter som har fått utenlandske eiere i de store internasjonale fusjonsbølgene de siste femten årene.For å finne et lite stykke Norge i det internasjonale konglomeratet Altria, må man tenke på en russisk matrjosjka. Lag på lag.Altria er tobakksgiganten Philip Morris som har skiftet navn for å ikke bli identifisert med tobakk. Sistnevnte er Amerikas største tobakksfirma. Altria eier også Kraft Foods Inc. - USAs største matvarefirma og verdens nest største, med 109000 ansatte i 150 land.Går vi inn på Krafts internettside, kan vi klikke inn på "brands", så på "international" og på "confectionary", hvor vi blant flere berømte merker finner "Freia, a chocolate favorite with a leading share in Norway".Vil vi vite mer, kan vi gå inn på Kraftfoodsnordic.com. Der velger vi språk, og får opplyst at "Kraft Foods er en av Nordens ledende næringsmiddelbedrifter med mer enn 2800 ansatte, åtte fabrikker og en årlig omsetning på ca. 6 milliarder svenske kroner". Under "varemerker" og "sjokolade", kan vi så finne Freia melkesjokolade. For å lage et lite stykke Norge, trengs en oppskrift fra Sveits. Freia-gründer Johan Throne Holst tok den til Norge i 1906. Metoden ble innarbeidet i fabrikken på Rodeløkka av dr. Armin Kaiser. For å understreke at den ikke var importert, la man i 1916 om navnet til Norsk Melke-chokolade. Snart ble sjokoladen en suksess. Man spilte på nasjonalromantikk i reklamen. I 1926 ble norske kyr på sommerbeite en del av emballasjen. I 1962 ble den Norges mest solgte sjokolade. I 1980 kom den klassiske tekstlinjen "et lite stykke Norge" - trolig et av Norges mest kjente slagord."Fremmed kan dig lære, dig selv skal du være" var valgspråket Johan Throne Holst fikk satt opp på portalen over Teglverksgaten i 1922. Ordtaket står der fortsatt. Men kanskje kan man si at slagordet har fått en ny betydning. Kraft Foods har en policy på å beholde de lokale, tradisjonsrike merkene, og tukler ikke med Freia-navnet på sjokoladene. Markedsføringen har beholdt de tradisjonelle elementene, også under dagens administrerende direktør, Stefan Granlund fra Finland.

Pakistansk designer

For å lage et lite stykke Norge, trengs en designer fra Pakistan. Amar Aziz kom til Norge som 23-åring i 1975. Han var nyutdannet arkitekt. I Oslo studerte han grafisk formgivning på kunst- og håndverksskolen. Han maler, og har hatt separatutstillinger. For 16 år siden ble han ansatt i Freia for å designe sjokoladepakker, pastillesker, plakater, med mere. I dag samarbeider han med kolleger fra både Finland, Sverige og Danmark. Mye av designen er fellesnordisk.Amar Aziz er egentlig fra Lahore i Pakistan. Sjokolade var ganske uvanlig der, forteller han. Det ble bare solgt i det Amar kaller "Vestkantbutikker", og det var kun amerikanske merker, slik som Bounty og Snickers. Bare de rike hadde råd. Amar var 12 år første gang han smakte sjokolade. Så har historien, ved en av sine merkelige, flotte vrier, ført ham hit til Kraft Foods, hvor han ikke bare jobber med sjokolade, men også med de norskeste av alle sjokolader.- Hva synes du om den norske designen?- He he. Litt primitiv, kanskje? Men de siste 10 årene er den blitt litt mer "fresh-up". Selve emballasjen for eksempel, den har litt mer glans, litt annerledes skrift. Litt freshere. Men disse tingene har eksistert i så mange år. Hvis vi forandrer dem totalt, vil folk begynne å lure. Folk er vant til dem. Melkesjokoladen er gul, firkløver er blå, helnøtt rød, kvikklunch har tre farger. Vi skal holde på imagen.

Chop suey og paella

Borte i fabrikkhallen passer Ji-Ann på at de designede pakningene blir riktig pakket. Det er et bånd med sjokolader, som får papir rundt seg, en og en. De har en ny variant i logoen, så Aftenposten får ikke ta bilder av dem. Den får være en overraskelse.- Jeg liker meg her, sier Ji-Ann, - Jeg synes jeg har fått sjansen til å videreutvikle meg. Jeg lærer noe hele tiden, stopper ikke opp på ett sted. Det er miljøet, det sosiale, sier Ji-Ann, og forteller om julebordet med kollegene, med norsk mat. Men i kantina har de fått en ny ordning med flere retter å velge i. Siden mai har de hatt vårruller og ris, og noen ganger biff chop suey eller paella. Dette hadde de ikke før.Bak oss pakkes sjokoladene. Herfra sendes de ut i den store verden. "Fremmed kan dig lære, dig selv skal du være" skrev Johan Throne Holst i 1922. Mon tro hva han tenkte på, den gangen?