I år 2105 vil det komme en ung mann gående i Oslos gater. Han skal til Nasjonalbiblioteket. Der skal han hente brevet som har ligget og ventet på ham i generasjoner.Dette har Simon Barman-Jenssen (12) sett for seg mens han har skrevet det. Mannen som åpner brevet og leser er Simons tippoldebarn eller oldebarn. "Rart om vi kunne sendt en beskjed til fremtiden," sa Simon til mammaen sin en dag. Siden moren er med i forandringsprosjektet "07-06-05", ble Simons tanke spiren til et nasjonalt prosjekt: Hundreårsbrevet. Nå kan du som leser dette også skrive et slikt. Det skal ligge i trygg forvaring på Nasjonalbiblioteket i 100 år. Først i 2105 skal nysgjerrige etterkommere kunne få se hva du har skrevet. Bevegelsen bak 07-06-05 (les dato) jobber for å øke nordmenns livskvalitet. Mens vi teller ned til frigjøringsmarkeringen neste juni, vil 07-06-05 frigjøre oss fra tidspresset i dagens samfunn. - Simons tanke ga oss inspirasjon. Brevskriving er jo en stillferdig syssel. Vi vil gi den langsomme tanken en renessanse. Vi vil at folk stopper opp og tenker over hva de mener. Om hva som bør tas vare på, og hva som ikke bør tas vare på i samfunnet vårt, sier prosjektleder Elisabet Molander.Simon har skrevet Norges første hundreårsbrev. Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Helen Bjørnøy, har skrevet det andre. Nå venter Molander på resten av oss.Brevskrivingens historie går i takt med andre samfunnsendringer. Brevskriving var lenge en borgerlig syssel. Da almueskolene dukket opp, ble det brevundervisning for folk flest. "Alle" kunne skrive brev mot slutten av 1800-tallet. Lærebøkene var mange og populære, både til privat bruk og til skolebruk. I "Formularbogen" fra 1893 heter et av kapitlene: Til en Ven hvis Hus er Brændt. Enhver situasjon hadde sin type brev. Selv om brevskrivingen har flatet noe ut de senere årene, ser ikke digitale brev ut til å danke ut papiret. E-posten har kommet som et tillegg til brevskrivingen, ifølge historiker Knut Jordheim ved Postens historiske samlinger.Men hvordan begynner man et brev til en hypotetisk, fjern slektning? Spør man fremtiden, er det ingen svar. Spør man fortiden, er skoleeksemplene noe søkte. Ivar Flesjø viser hvordan formuleringene avhenger av mottageren i boken "Å skrive brev" (1950):1) Kjære fetter (fjern slektning)Hvordan er det med tyttebær på dine kanter? Her er det mer enn vanlig . . .2) Kjære Hauge (fjern venn)Jeg vil ikke unnlate å underrette Dem om at det er usedvanlig mye tyttebær i distriktene her omkring . . .Brev har aldri vært bare blåbær. Selv om formen er blitt slappere med årene, kaller posthistoriker Jordheim dagens brev for e-postens seriøse storebror. Simon åpner rett på sak: Hei, jeg heter Simon og lever i år 2004. Jeg er 12 år og bor på Hatteng i Storfjord kommune . . . Det hadde nok vært ubehøvlet å være så direkte for hundre år siden. På den annen side skulle man da vokte seg for tåkeprat. I "Brevbog" fra 1897 advarer forfatter A. Fjeld mot overforklarende innledninger, slik som: Jeg vil nu i denne ledige stund sætte mig ned for at nedskrive mine tanker for dig. Ifølge Fjeld tar dette seg latterlig ut i alle forstandige folks øyne. Det vækker i bedste fald medlidenhed med brevskriveren. Presisjon og kortfattethet ser nå i det minste ut til å være tidløst selv om språket endrer seg.- Det var vanskeligere å skrive hundreårsbrev enn vanlig brev. Underveis tenkte jeg at jeg kanskje brukte ord som ville forsvinne i fremtiden, forteller Simon.I brevet forteller han om hjemstedet, om vennene, om drømmene og om fritiden sin. Simon liker å lage film, og han liker å bruke kroppen. Han er akrobat på sirkusskole. Han vil bli sirkusartist. For å få folk til å smile. Fremtidsskrekken hans er at folk blir lammet av latskap. At robotene gjør alt. At folk bare sitter inne og trykker på knapper. De orker ikke krige engang. Ikke fordi de har kommet på bedre tanker, men fordi de ikke gidder. - Jeg tror det kan bli sånn, og jeg håper at den som leser brevet mitt vil stoppe en slik utvikling, sier Simon.- Vi er ikke på jakt etter det mest dype og filosofiske. Du trenger ikke være høyttravende for å skrive hundreårsbrev, sier Elisabet Molander. Hun håper på å få inn 50 000 brev. Kommer det 100 000, blir hun veldig glad.Lurer du fortsatt på hva du skal skrive? Boken "Vi skriver brev" fra 1956 kan kanskje hjelpe deg. Der beskriver Leif Slinde mottageren:Han skal kunne "nikke" med hodet etter hvert som han leser, men griner han på nesen og sier "uff", da er brevet dårlig skrevet. - Jeg skulle gjerne ha kunnet sett et smil hos den som leser brevet mitt, men da har nok tiden gått fra meg, sier Simon.