- Klassepurk, sier regissør Hans Petter Moland (50), der han humper skadet av gårde på krykker og dikter i hop en 1970-talls politisk korrekt forklaring som lyder litt stoltere enn et uhell på aketur med barna.

Et angrep på monopolkapitalismens redskap passer seg når røde plakater over by og land flagger at "Opprøret har startet" og at Dag Solstads 24 år gamle romanklassiker "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land" er blitt film og går til aksjon på kinoene fredag.- Hvor sto du da ml-bevegelsen bølget over landet på 1970-tallet?- Det er ingen hemmelighet at jeg ikke var medlem av AKP (m-l). Jeg var litt for ung, og dessuten hadde jeg nok litt andre politiske interesser. Men i likhet med svært mange andre så var også jeg svært politisk interessert. Jeg var medlem av Naturvernforbundet. Hadde Bellona eksistert den gangen, hadde jeg vel vært medlem der.- Og det var det nærmeste du var en politisk aksjonist?- Man kan stille spørsmål om hvem som oppnår mest i det lange løp. Det gjør de langt mer stillferdige, som Nelson Mandela og Mahatma Gandhi. Jeg var 12 år under invasjonen av Tsjekkoslovakia. Moren min var da gift med en tsjekker, og det som skjedde i Tsjekkoslovakia gjorde dypt inntrykk. Dette overgrepet som ble gjort av et kommunistisk regime, gjorde det umulig for meg å forstå heroiseringen av kommunismen.

Satte spor.

Men det betyr ikke at man ikke kan sympatisere med enkeltsaker og forstå det som skjedde, sier Moland, som 30- 35 år etter den marxistleninistiske vekkelsen, og over 20 år etter Solstads roman, sa ja til å lage spillefilmen om "Gymnaslærer Pedersen". Mer enn 1,2 mill. nordmenn er født etter ml-bevegelsens vekst og fall og har aldri opplevd epoken. Samtidig har Solstads roman vært klassikerdyrket i 24 år, ikke minst på grunn av dens litterære kvaliteter, hans analytisk-intellektuelle selvironiske stil. "Glem boken, dette er film", formante Moland da vi forhåndsså filmen. Men han vet han møter et broket spekter av forventninger og ulik historisk ballast.- Jeg opplever at jeg har laget et kjærlighetsportrett av mennesker som har gitt seg hen til en tanke, en idé som de håper skal forbedre verden. Et edelt motiv, men om mål og metoder var riktige, kan diskuteres. Mangel på offervilje var det imidlertid ikke. 25- 30 år etterpå fortoner det seg som en eksotisk periode. Jeg merker det ikke minst på de unge som har sett filmen, og som sier de er forundret over at noe slikt har skjedd i Norge. Det er som om de finner en forklaring på hvorfor foreldrene deres er så rare.- Hvilke grep har du gjort for å kunne overføre Solstads roman til film?- Det har vært en utfordring, for å si det mildt. Norge har utviklet seg kolossalt på disse årene. Vi har måttet dikte videre på boken. Vi skal la gymnaslærer Pedersen leve i et nytt medium, i et nytt univers, men uten hjelp av Solstads penn. Pedersens forestilling og fantasi er litt naiv. Vi har tillatt oss å gjøre den enda litt mer naiv. En del scener har vi også gjort litt mer følelsesmessige, sier han og trekker frem Nina Skåtøys 30-årsdag som eksempel på en hendelse fra boken som han med emosjonelle grep lar gjøre noe dramatisk med hennes karakter.- Dag Solstad uttrykte en gang en viss skepsis til en spillefilm over romanen. Gruer du deg til hans reaksjon når han ser filmen?- Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror han er en klok mann, som vet at det må gjøres noen grep og diktes videre for at den skal kunne leve i et nytt medium. Å vise romanen andektighet, ville være å gjøre den en bjørnetjeneste, sier Moland.

Les anmeldelsen: 5