Dagens få western-filmer kommer gjerne inn fra kulden. De utspiller seg vinterstid, slik at de får frem de nådeløse livsvilkår i epoken tydelig og greit. Senwesterns vil gjerne være virkelighetstro og ikke romantiserte.Vi er i New Mexico på 1860-tallet. Cate Blanchett er enke, forsørger to barn på den ødslige farmen, opererer som lege og healer. Etter 20 år kommer plutselig faren tilbake, med lærhud og håret samlet i hestehale.

Livskraft

Tommy Lee Jones-figuren har levd blant apachene, som en slags hvit Indianer-Jones. Han jages av gården, hvoretter den eldste datterdatteren bortføres i hvit slavehandel av en bande indianere og mexicanere. 16-åringen skal selges til bordellene i Mexico. Kavaleriet har ingen hjelp å by. Moren griper handlekraftig til riflen, hun må målbevisst ordne opp selv.Blanchett blåser alle andre av lerretet med sin stolte livskraft. Unntaket er den lakoniske Lee Jones som seigt og værbitt kaster seg inn i kampen for datterdatteren. Mer enn landskapsskildring og tidsmaleri er dette en skuespillerfilm, med fyndig fremferd, barsk styrke og morsfortvilelse. Blanchett er som kameleonen, hun kan det meste og forandrer seg hele tiden. Nå får hun inn feministiske blinkskudd som pionérkvinne med våpen i hånd som ikke lar seg knekke. Lee Jones brenner gjerne hull i lerretet, når det passer ham. Mot seg har de to en indianerhøvding med en kopparret maske av ondskap. Her kommer også magien inn - sjamanens forsøk på å trollbinde de hvite møtes med motmagi. Lee Jones finner veien gjennom den blodrøde ørken, han følger skyggen av en mytisk ugle. De døde rir, mye er metafysikk.

Ikke mindre blodig

Men den som måtte tro at en feministisk western ville være mindre blodig, tar feil. Det skytes, det ris, det slåss. Og Blanchett-figuren er et ekko av den skoledannende John Wayne-rollen i John Fords superklassiker "På sporet/The Searchers" fra 1956. Den utfordret blant annet ved å handle om kjønnslig og rasistisk paranoia. Blanchett overtar attpåtil Waynes sluttreplikk.Ron Howard feiret store Oscar-triumfer med sin forrige film "Et vakkert sinn". Og det er bare mot slutten at det svikter litt her, for da begynner Howard å danse med de politiske korrekte klisjeer. Alt glattes ut, konfliktene og livsvilkårene blir plutselig så harmoniserte. I motsetning til Ford tar han ingen risikoer, når det kommer til sluttstykket.Og det skiller en god og underholdende film med fremragende skuespillere og adskillig temperament underveis fra et mesterverk.