Fraværet i Norge av offentlig refleksjon over begrepet dannelse gjennom omtrent 40 år skaper forventninger. Men jeg fylles av forlegenhet over høystemtheten som nå bæres frem. Det er ikke noe galt med dannelse, men med denne tapningen. Dokumentet gir oss noen lesefrukter, og eksemplifikasjoner, men ikke noe konsistent begrep om dannelse, og ingenting om dannelsens materielle betingelser i Norge. Dette dokumentet er for utydelig.
Tiden som svant.
Derfor må innstillingen leses som en gråt over byråkratiets herjinger, i sorg over tiden som forsvant. Det er en tekst om moderniseringsvegring. Dette er et reaksjonært prosjekt for å gjeninnsette autoriteten rundt kunnskap, og tilsløre verden der ute.
Professorene er blitt alminneliggjort. Universitetet er blitt en fabrikk som styres av demokrati og byråkrati, som ofte betyr solidaritet gjennom inkompetanse.
En føler trang til å rødme når det snakkes om at formålet med høyere studier skal være «livets mening». Her kommer formaninger om «selvrefleksjon», «om livslang læring», om «å tukte det dyriske i oss». Men så blir det hengende i luften, som Platon i en selskapsklubb.
I dokumentet finner vi mange gode tanker fra amerikanske erfaringer under mer elyseiske studieforhold. Men det blir noe patetisk, ja voldsomt, når Peter G. Gomes, professor i kristen etikk, siteres: «Hvorfor være god? Hva innebærer det å være god? Hva er godt?»
Jeg reagerer instinktivt på dokumentets moralisering rundt etikk og moral, for ut fra manges erfaring er de to begrepene omvendt proporsjonale.
Bernt Hagtvet avslutter sitt bidrag med et dypsindig sitat fra Oscar Wilde: «What is worth learning cannot be taught».
Siste gang jeg hørte sitatet, var fra en full og munter mann på trikken. I den situasjonen var det artig.
Nyåndelighet.
Dette er nyåndelighet på høygear, og minner om prinsesse Märtha Louises engleseminarer. Teksten flyr himmelhøyt. Alle som har vært på et filosofiseminar, vet at aura kan erstatte manglende dannelse. Men til prinsessens forsvar kan sies at hun i hvert fall har noe å selge. Hun må få noen i tale.
Hvem snakker Dannelsesutvalget til? Jeg tror de snakker til seg selv, eller likesinnede, litt eldre akademikere som føler seg overkjørt av fremskrittet.
Märtha Louise er i hvert fall bekymret for sjelene våre. Men Dannelsesutvalgets innstilling handler mer om bidragsyternes situasjon, og i mindre grad om samfunnets og studentenes vel. Teksten speiler mest den vakre stjernehimmel aldrende akademikere drømmer om å se over sine trengte eksistenser. Innstillingen dokumenterer et ubehag. Vi aner at ubehaget skyldes et sterkt uttrykksbehov for å korrigere en kurs, kanskje formulere noe om Arbeiderparti-statens årelange strategier for utdannelse. Men det blir ikke til noe. Teksten puster innestengt.
Ikke alene.
Dannelsesutvalget er ikke alene om sine bekymringer. Nå om dagen klages det revansjistisk over effektivitetskrav og byråkratiets jerngrep i det akademiske liv. Mange universitetsprofessorer rundt 60 hever stemmene for kvalitet og dannelse. Rune Slagstad har skrevet begeistret om et nytt eliteuniversitet, og hater serviceuniversitetet. Trond Berg Eriksen beklager nå den byråkratiske nedbyggingen av universitetsdemokratiet, hvor makten og pengene er langt unna dem det virkelig gjelder.
Egen medisin.
De som på 70-tallet angrep «professorveldet», får nå smake sin egen medisin. Dannelsen ble ikke bare angrepet av Mao-korets ekstrempolitiske nyttighetsbetraktninger. Dannelsen ble også presset av universitetsbyråkratiet, som måtte ha regler når de skulle gjøre arbeidet sitt. Ledestjernene ble naturlig nok demokrati og effektivitet.
Selvfølgelig tjener professorene mer enn vaktmesteren. Men 40 års angrep på dannelsen har rammet professorene selv. De kan risikere å bli veiet og målt av studentene, gjennom «periodisk evaluering». Tallet på administrativt ansatte går i været, og byråkratene forstår jo ikke at dannelse er noe som ikke kan måles.
Utvalget sutrer på vegne av flere, sikkert også på vegne av folk som har bygget seg opp på Hegel, Marx og Kommunistisk Ungdomslag. De er i ferd med å bli små kundebehandlere. Plebsen, dvs. dataskolerte, udannede og weberske saksbehandlere, har begynt å flire av de gode, faglig funderte søknadene deres. Regelverket må følges. I demokratiets og miljøets navn ber vaktmesteren professorene om å slukke lyset når de går fra kontoret om kvelden.
Slik var det ikke tidligere.
På 60-tallet ble mange kontordamer glade hvis de fikk et eple til jul.
En av mine venner ved Universitetet i Oslo fortalte meg en høst sent på 80-tallet at han hadde fått forsket mindre. Byråkratiet og demokratismen var blitt så omseggripende, at han uke etter uke, brev på brev, hadde måttet forsvare en sofa han hadde på professorkontoret. Sofaen var blitt udemokratisk og ureglementert. Men han ville gjerne ha den for en høneblund mellom øktene. Det viste seg å være vanskelig.
Fiktive aksjer.
Dannelsesuniversitetet på tvers av Arbeiderparti-staten er blitt et retorisk investeringsområde, hvor stadig flere vil ha aksjer. Helst uten at de koster noe. Det er fiktive aksjer, for tiden kan ikke skrues tilbake. Men dannelseskravet er en symbolsk og psykologisk emisjon som gjenoppretter skillet mellom de dannede lærerne og de rå studentene. Professorene ønsker å føle seg bedre. Helsestudio hjelper ikke mot avmakt. Og på universitetsfabrikken er det ikke uvanlig at filosofistudenter med småbarn og studiegjeld ikke aner hvem Nicolaus Cusanus var. Så ille er det blitt.
Utspillet fra Dannelsesutvalget lener seg til allmennviljen, men er ikke interesseløst. Vurdert i en større sammenheng er dette dannelsesprosjektet i sin funksjon bare en akademia-tilslørt variant av Frps moderniseringsprotest. Mens vanlige folk syter over miljøavgifter, kommunebyråkrati og skjemavelde, ergrer det nye professorveldet seg over sin maktesløshet, over nye regler for bokinnkjøp, altfor mye makt til høyskolene, parkeringsproblemer og ukyndige byråkrater. Det er små ting, men verden blir så triviell.
Hva med studentene?
Studentene kan derimot ikke velge å vegre seg mot moderniseringen. Det er ikke så rart studentene ikke helt skjønner hvor de nyåndelige vil hen, hevet som de er over kommers og materie. Studentene må lystre moderniseringen, og drømmer om noe så materielt som en egen toroms. Studentene skal avkreves mer allmenndannelse nå, fordypningsfag, bedre forberedende og egne studieprogrammer. Slikt koster penger og tid. Studentene lider allerede under tidspress, normert tid, ønsker mer stipend, studiestøtte, og barnehager. De fattigste studentene vil måtte jobbe mer om kveldene på kassen i Rimi.
Nyåndeligheten vil ikke bare bli et internalisert krav hos studentene om å prestere mer. Studieforlengelsen vil også medføre reell diskriminering mellom sosiale grupper hvis de dannede får gjennomslag. Det koster å bli dannet.
Halvparten av studentene jobber ved siden av studiet. Nå kan det bli 80000 flere studenter i Norge de neste fire årene. Hvilke tiltak settes i verk? Kjenner noen svaret? Bekymrer det Dannelsesutvalget?
Man kan si hva man vil om Hegel. Men hans idé om dannelsen var i hvert fall at den skulle utfolde seg i virkeligheten og ende opp i stat og rett. Også i Ap på 60-tallet kunne folk regne og var opptatt av sosial mobilitet ved å åpne gymnasiet for flere. Men i Dannelsesutvalget snakkes det ikke om penger.
Dannelsens fotspor.
Dannelse og nyåndelighet får nå som funksjon å gjenopprette en avstand og en diskriminering som også har fulgt i dannelsens fotspor.
Diskrimineringen har ofte fulgt dannelsens faner. Eldre borgerlig-dansk forståelse av dannelse var at en dannet person i det minste ikke skulle leve av sine henders arbeid. Diskrimineringen mellom de dannede og udannede avløste skillet mellom de gamle stendene med et borgerlig skille mellom dannethet og råskap. Og helt inn i Etterkrigs-Norge gikk dannelse og borgerlighet gjerne ut på det samme. Min rektor snakket tysk til sin hvite puddel.
Gjennom 40 år har dannelse i Norge ofte blitt sett på som elitisme og borgerlighet. Fra omkring 1970 ble slike dannelsespersoner intellektuelt henrettet. I et venstristisk perspektiv ble dannelsen ofte oppfattet som direkte diskriminerende, ja fascistoid, i sin dyrkelse av det dannede, altoverskuende overmenneske.
Alt dette mente vi oss ferdige med, men Dannelsesutvalget provoserer. De leker på nytt med autoriteten så himmelhøyt over studentene og materien, og bør være glade for at universitetsopprørets tid er over. Men hadde jeg ikke vært så dannet, ville jeg kalt dette dokumentet grunnmuren til et nytt professorvelde.
For store klær.
Utvalget har gitt seg selv dresser og kjoler som er noen nummer for store. Bernt Hagtvet kan gjerne kjæle for sin avsky for bloggere. Det er ikke nok. Og mange vil nok tvile på om Inga Bostad kan bli dannelsens ikon i Norge. Innstillingen blir for pompøs. Og hvem forresten, i vårt lille land, vil evne å formidle disse høye idealer som ikke engang er klart formulert?
Jeg treffer stadig unge mennesker som foretrekker å danne seg selv helt på egen hånd, på en hybel. For den norske dannelsen vokser ikke med oljeprisen eller kjøpet av klimakvoter.
I Norge burde heller Stoltenberg gi studentene stipendier og gratis flybilletter så de for guds skyld kan komme seg ut og vekk.
TORE STUBBERUD
