New York! (Hva?) New York!! (Hører deg ikke, det bråker for mye.) New York!!!Min reisekamerat og intervjupartner Mattis Øybø stikker hodet jublende ut av vinduet idet den gule drosjen suser opp Lexington Avenue. Selv sitter jeg bare og stirrer rett fremfor meg, blek om nebbet. Vi er blitt innvilget audiens hos en av USAs mest myteomspunne, omdiskuterte og genierklærte forfattere - i hans private residens. Jeg har ikke vært så nervøs siden barndommens sommeravslutninger hos pianolærerinnen oppe i Kongleveien.Men dette er ikke Kongleveien. Dette er Upper East Side, trolig verdens mest fasjonable bystrøk. Og vi skal ikke spille Måneskinnssonaten for familie og venner, vi skal intervjue Tom Wolfe for et bokprosjekt, for NRK Radio og for det litterære tidsskriftet Vinduet. For en knapp uke siden, etter en rekke henvendelser via forlag, agenter og subagenter, og en like lang rekke med anbefalelsesbrev, dukket følgende e-post opp i vår innboks, fra hans hovedagent: "Gentlemen, I just heard from Mr. Wolfe that, per your request, he expects you at 12 noon, 21 East 79th Street, his house."

Kelner og lassis.

Tom Wolfe er ikke bare en hyllet og hatet romanforfatter med bestselgere som "Forfengelighetens fyrverkeri" og "En helstøpt mann" på samvittigheten. Han regnes også som en grunnlegger av den moderne featurejournalistikken. Like før jul gjorde han dessuten furore med "Jeg er Charlotte Simmons", en sexfiksert campusroman som utløste massiv kritikerslakt og ampre moraldebatter ved USAs eliteuniversiteter.For noen dager siden var vi ute og spiste middag med noen norske skribenter og forfattere i New York, blant andre Dagbladets enfant terrible Magnus S. Rønningen, riksprovokatør Aslak Nore, Ari Behn (i strålende humør etter nettopp å ha fintet vekk to Se og Hør-gasjerte linsebavianer i subwayen) og selveste Torgrim Eggen. Ved siden av Herman Willis er Torgrim Eggen utvilsomt det nærmeste Norge noen gang har kommet en forfatter av Tom Wolfes støpning. Da det omsider sank inn for Torgrim hvem det var vi skulle på hjemme-hos-besøk til, ble han, til ham å være, fryktelig stille, sushipinnene hang liksom igjen i luften, ansiktet ble porselensaktig og blikket stadig blassere, før han endelig hvisket: "Det der skulle jeg gjerne ha gjort."Men det er hverken Upper East Side eller Wolfes renommé som gjør meg så nervøs. Uroen var der allerede på hotellrommet i dag morges, foran skapspeilet. For hva pokker skulle jeg ha på meg? Tom Wolfe er nemlig verdens mest velsoignerte forfatter, antrekkene hans ville gjort selv Marcel Prousts garderobe til et Fretex-salg. Wolfes faiblesse for hvite three piece suits med polkadot-accessoirer har gitt ham tilnavnet "Herren i Hvitt" blant USAs kondisjonerte.Et eksempel: Toppen av sosial prestisje i Statene er å havne på forsiden av TIME Magazine. Da "En helstøpt mann" ble utgitt i 1998, trykket magasinet for første gang den berømte TIME-logoen i hvitt på matthvitt. Og covertittelen, under portrettet av Wolfe: "The Man in the White Stuff Writes Again."Intervjubekledningen hadde egentlig ikke voldt meg den minste bekymring før vi tok en Starbucks-kaffe med noen amerikanske venner, og en av dem utbrøt: "Bet he shows up in sweat pants."Ja, for sett at Tom Wolfe ikke stiller i hvit dress, men i joggebukser? Hva skal jeg ha på meg da? Til slutt ser jeg ingen annen løsning enn å helgardere med hvite benklær og sort fløyelsjakke. Det gir meg dessverre en litt kelneraktig touch, men så er det jo unektelig det jeg føler meg som. "Ser jeg OK ut nå, eller?" Mattis stiller seg ved siden av meg foran hotellspeilet. Han tror åpenbart vi skal på studiesirkel i Øst-Berlin før Murens fall.

Den blanke dråpen.

Vi har selvfølgelig beregnet altfor god tid, og blir gående og slentre rundt i Upper East Side. Her bor de alle sammen, børsbaronene, mediemogulene, rockestjernene, eksildiktatorene - the Masters of the Universe. Det er her Sherman McCoy, hovedpersonen i "Forfengelighetens fyrverkeri", har sin 14-roms duplex-leilighet med samtlige gulv dekket av dypgrønn brasiliansk marmor. Og det er altså i dette strøket han bor, lever, tenker og skriver - the Man in the White Stuff.Ved inngangspartiet, under baldakinen, står en diger doorman i fiolett livréuniform og flosshatt. Jeg presenterer vårt ærend, og han ber oss vente på en kanapé i foajeen.Imens kommer en modellpen barnepike med to overklasseunger forbi. Scenen er som klippet ut av en Wolfe-roman: Rikmannsgutten går kledd som en gangsterrapper, med gullkjeder, dorags, caps og saggebukser. Underklassens antrekk er blitt overklassens mote; det amerikanske samfunnskarnevalet tar aldri slutt. Vi sitter en stund og blomstrer i taushet, før Mattis plutselig rykker til: - Hei, skal vi prøve toalett-trickset?- Hæ?- Når de dyktigste featurejournalistene i Dagens Næringsliv er to om å intervjue toppledere, så spør alltid den ene om å få gå på do med én gang de kommer, slik at den andre kan sitte og lage pinlig og trykkende ventestemning. Da føler intervjuobjektet at han må si noe, og det er ofte akkurat da at han røper seg.- Mattis, vi er forfattere, ikke gravejournalister. Sant nok er jeg så nervøs at jeg holder på å pisse i buksa, men å spørre Tom Wolfe om å få låne toalettet? La oss knipe igjen og holde oss til spørsmålene.- Gentlemen, Mr. Wolfe is ready for you now.Doorman'en hekter intercomrøret på plass og strekker en silkehanske mot heisen. "Fourteenth floor".Heisen er et kapittel for seg, den får meg til å lure på om hele heiskabinettet er skåret ut av ett enkelt stykke eiketre, men den går raskt, og "Det kommer vel et par tjenere og hjelper oss til rette først," er det eneste jeg rekker å si før - pling! Dørene går til side, og et skarpt, gyllent lys strømmer imot oss. Jeg må myse, jeg registrerer så vidt at heisdørene leder direkte inn mot en privat forstue, og der! - i silhuett fra lyset gjennom de store vinduene mot Central Park, ja nærmest med en slags botticellisk stråleglans rundt sitt ulenkelige legeme, står Herren - i Hvitt! Selv ikke Sankt Peter vil kunne matche dette når jeg en gang skal møte ham foran Perleporten. - Welcome, I'm Tom Wolfe.- H-h-henrik L-l-ange-langel- . . .- Well, let me get your coats. Smilende tryller Tom Wolfe frem to kleshengere før han geleider oss inn i leilighetens sentrale stue. Jeg kan ikke unngå å mønstre ham: den kremhvite dobbeltspente dressen, arabesktørkleet i brystlommen som matcher sokkene, de spesialsydde skjortesnippene, de hvite, blankpolerte golfskoene - it's all there! Innenfor stuen får jeg et glimt av arbeidsrommet hans, der en spaserstokk i sølv står lent opp mot et massivt skrivebord og en hvit borsalinohatt med sort brem er dandert på en dertil egnet hattehenger.- What would you like to drink?Vi svarer "vann" i kor og blir stående og ta det hele inn mens Wolfe forsvinner innover i leiligheten. Residensen er overdådig, veggene dekket av bøker, gulvene teppebelagt og rommene fulle av kunstgjenstander og elegant svungne møbler. Et nifots flygel i det ene hjørnet, en modernistisk hodeskulptur av Wolfe himself i det andre, inne på arbeidsrommet et dandyportrett i helfigur, og - av alle ting! - en halvmeter høy bronsestatue av Mao på stuebordet. Utsikten mot Central Park er bare helt svimlende . . . "Guri malla," mumler Mattis mens vi stirrer ned på de gule drosjene og hvite limousinene som siger nedover 5th Avenue som plommer og eggehvite. Plutselig er han tilbake, med tre glass isvann i hendene. Han nikker oss ned i den ene sofaen, setter fra seg glassene og retter seg opp igjen. Og det er i dette øyeblikk vi ser det. Dråpen! Hvilken forferdelse! Fra Tom Wolfes nese henger det en stor, skinnende blank dråpe. Blankere enn isbitene i vannglassene, men likevel: Snørr!Jeg merker at Mattis har stivnet til. Han er sikkert redd for at dråpen skal bli hengende under den noble nesetippen gjennom hele intervjuet og sette oss totalt ut av spill. Selv lurer jeg på om han kommer til å bruke tusendollartørkleet i brystlommen, om det faktisk er anvendelig til slike fortredeligheter. Men vår engstelse viser seg unødig. For i samme øyeblikk, og uten snev av sjenanse, ja nesten med en viss eleganse, trekker Tom Wolfe underarmen under nesen. Han tørker dråpen av på sitt kremhvite dresserme! Hvilken lettelse! Han er et menneske. Ikke bare har han, som de fleste menn i 75-årsalderen, rennende nese, han bruker også jakka, han som alle andre.

Mao Tse Tung.

Mattis redder
situasjonen. "Jøss, det var litt av en
figur!" utbryter han og peker på Mao-statuen foran oss.- En gave, svarer Wolfe og setter seg i sofaen ved siden av. - Jeg liker den, den får Mao til å se ut som om han er én femognitti høy.For å oppnå skikkelig lydkvalitet har Mattis fått låne en fancy digital opptaksmaskin av NRK Radio. Men jeg har også med min egen diktafon, for å være på den sikre siden. - Det var da voldsomt, ler Wolfe da vi ber om lov til å plassere begge diktafonene foran ham, men han fortsetter heldigvis å snakke, før han plutselig avbryter seg selv og ser på meg: - Du ser ut som om du sitter veldig vondt der på kanten av sofaen, la meg heller installere meg her, vis-à-vis dere.Jeg smiler stivt, men tør ikke protestere. Han setter seg nemlig slik at Mao blir stående mellom ham selv og min diktafon. Ironien er upåklagelig: Formann Mao sperrer veien for Tom Wolfe, mannen som bedre enn noen annen har inkarnert kapitalismens karneval og den amerikanske tidsånden gjennom de siste førti år. Men ironien hjelper meg fint lite, jeg ser at diktafonen min knapt registrerer lydsignaler. Heldigvis ligger NRK-dingsen fortsatt bra plassert, særlig ettersom Mattis har åndsnærværelse nok til å vri sin mikrofon rett mot intervjuobjektet.Og vi er i gang. Mattis er opptatt av terror og paranoia, det er Wolfe også: - Jeg stemte på Bush. Hva er så galt med det? Jeg stemte med det amerikanske folket. Det har jeg faktisk alltid gjort, med unntak av den første Clinton-perioden og Carter.- Så forrige gang stemte du altså på Al Gore? repliserer Mattis kontant, og jeg drar oss i land med - Hvordan planlegger du romanskrivingen din?Wolfe smiler. - Jeg planlegger i hvert fall ikke at de skal bli så lange. Min kone ga meg klar beskjed om at hun ikke orket enda en tokilosroman, "En helstøpt mann" veide faktisk to kilo. Den er besværlig å bære omkring. Derfor gjorde jeg min nye roman "Jeg er Charlotte Simmons" kortere, den veier bare ett kilo og ni hundre gram.Jeg forsøker meg igjen: - Når man leser essayene dine, får man inntrykk av at absolutt alt har iboende romanmessig potensial og kvaliteter?Wolfe nikker samtykkende.- I hvert fall her i dette landet. USA er så forunderlig at hvis du bare er villig til å slå deg ned her i tredve dager og holde øynene åpne, har du stoff til et helt forfatterskap. Altfor sjelden reflekterer forfattere og kunstnere virkelig vedhengende rundt verdenen omkring dem. Du må stille inn på riktig stasjon, justere radaren rett mot målet om du ønsker å legge merke til hva som egentlig hender. Hvis du virkelig vil se New York City slik hun er, så gå opp ti kvartaler herfra, til Lexington Avenue og 86. gate. Der ligger det en enorm subway-stasjon med flere linjeoverganger. Bare stå der, stå og se på menneskene som renner omkring i alle retninger. Der har du selve inkarnasjonen av New York City.- Du har også tidligere vært veldig opptatt av storbyen som den realistiske litteraturens primære handlingssted. Blant annet har du skrevet at "ideen om å presse så mye av New York City mellom to bokpermer som overhodet mulig er den mest fristende, den mest utfordrende og den mest opplagte ideen en amerikansk forfatter kan ha". Og i "En helstøpt mann" er Atlanta portrettert på samme måte som New York City er i "Forfengelighetens fyrverkeri". Hvorfor har du forlatt byen til fordel for et universitetscampus i din siste roman "Jeg er Charlotte Simmons"? - Vel, jeg har dekket to byer. Jeg hadde da ikke tenkt å bli noen geograf heller. Dessuten syntes jeg at hele universitets-settingen var viktig nok i seg selv.- Men mener du virkelig at de sentrale samfunnsmessige problemstillingene, eller de grunnleggende konfliktpunktene, har flyttet seg fra storbyene til universitetene i dagens USA?- Hva som skjer på universitetene har ringvirkninger langt utover campusområdene. Dette handler jo om hva man tradisjonelt har kalt den seksuelle revolusjonen. Husk at USA har historisk sett vært mer religiøst enn noe annet land utenfor islam. Det finnes jo ikke et eneste europeisk land, i hvert fall ikke som jeg kjenner til, som er på langt nær så religiøst som USA. Egentlig er det litt forbløffende at universitetene er blitt debatt-arena for seksualmoral, de er jo kirkens sekulære motsetning, rasjonalitetens motvekt til religionen.- Apropos seksualmoral: Under arbeidet med "En helstøpt mann" sved du av tolvhundre dollar i en stripteasebar i Tokyo, men det står da ikke ett ord om Japan i den romanen?- Svaret på det er enkelt: Megalomani. Jeg hadde en vanvittig idé om å favne hele verden i en bok. Det tok meg elleve år, og det førte meg inn i en rekke blindgater. Men det var da tross alt noe veldig fascinerende med disse japanske tycoonene som kjøpte opp verdensberømt kunst på midten av nittitallet, omkranset av art-girls . . . really beautiful girls . . . (Wolfe ser drømmende ut av vinduene.) Men å tvinge dette stoffet inn i sørstatsplantasjelivet i "En helstøpt mann", fremstod etterhvert som litt forsert . . . Til min overraskelse oppdager jeg at Herren i Hvitt har stukket slipset nedi buksa. Nedi buksa? Er ikke det litt feil? Eller er det haute couture blant femogsyttiåringer? Jeg må huske å spørre Torgrim Eggen.

Privatlivets ufred.

- Du har vært en ivrig forkjemper for dokumentarisk realisme helt siden syttitallet. I hvilken grad vil du si at den amerikanske skjønnlitteraturen har tilegnet seg dette i årene etter at du skrev "Forfengelighetens fyrverkeri"?Wolfe slår ut med armene. - Zero! De fleste av mine estetiske korstog har hatt null effekt. Whatso-ever! I dag har dessuten andre medier enn litteraturen overtatt som det amerikanske samfunnets primære fortellingsformidlere. Jeg tar i hvert fall av meg hatten for flere av disse filmfolkene, de elsker å gå ut og undersøke ting de på forhånd ikke vet noe om og lage filmer om det. Mens alle amerikanske forfattere tror de er franskmenn. Ta John Irving, for eksempel, og hans laaaaaaaaaange roman "Enke for et år", personene der bor i et hus i Bridgehampton på Long Island, jeg kjenner faktisk det stedet rimelig godt, og de går aldri ut av huset? Jeg mener, kom igjen, gå da i hvert fall ned til Main Street i det minste, det er en Starbucks der nede! Og Yama Q, som er en fantastisk vegetarrestaurant, flere av Irvings personer er jo så anemiske at de umulig kan være annet enn vegetarianere, men kan de ikke da i det minste bestille seg litt mat?Tom Wolfe har neppe hørt om Ørstavik-debatten, men problemstillingen burde være velkjent for ham: - I hvilken grad mener du at forfattere er berettiget til å benytte seg av stoff som tilhører andre menneskers privatliv?- Skal du skrive fiksjon, altså romaner, må du gjøre alt annerledes. Vil jeg skrive om en virkelig person, så skriver jeg nonfiction. Personene i mine romaner er ikke virkelige. Jeg håper de er realistiske, men de er ikke virkelige mennesker.- Men har du noen gang ødelagt vennskap eller bekjentskap på grunn av det du har skrevet?- Ikke med mine romaner. Men det forholder seg annerledes med mine nonfiction-bøker. For eksempel astronauten Alan Shepard fra "The Right Stuff", boken jeg skrev om USAs første romfartsprogram, han tilga meg aldri. Jeg skrev, som sant var, at han urinerte i romdrakten sin. Hans oppskytning var den aller første amerikanske romflyvningen, han fløy ikke engang rundt jorden, bare rett opp og ned igjen i femten minutter, så de hadde ikke akkurat planlagt noen draktfaciliteter for denslags. Men det de helt hadde glemt å tenke på, var at han måtte sitte på utskytningsrampen i over fire timer, så lang tid tok det nemlig den gang å få koblet kapselen til rampen. Så til slutt fikk han beskjed på headset'et at han rett og slett fikk gjøre det i buksa. Jeg tror til og med han kortsluttet noen ledninger . . .

Greetings from Tom.

Etter to timer dukker en meksikansk husholderske opp, og vi innser at hun er avrundingsclouet. Vi får lov å ta noen snapshots, og jeg drister meg til å be om en signatur i en av Wolfes romaner jeg har brakt med meg. - Sure! Jeg rekker ham boken og en kulepenn, behendig plassert på innerlommen i forkant, men han utbryter: "Let me get my pen", og forsvinner inn på arbeidsrommet. Straks er han tilbake med en sigarstor fyllepenn av den sorten du ikke trodde eksisterte lenger.- I'll spell my first name for you, sier jeg, men blir igjen avbrutt med et vennlig "Oh, you don't need that". Nei vel, han synes vel det får være grenser for mas . . . Endelig rekker han meg boken tilbake - med et kollegialt smil. Jeg blir stående målløs. Ikke bare har han gjort seg umåtelig flid med sin egen signatur, utført med noen ornamentale arabesker jeg aldri har sett maken til. Han har også skrevet navnet mitt, fornavn så vel som etternavn, helt korrekt. Han må ha lært seg det utenat før vi kom!Fortumlet kommer vi oss inn i heisen og ut på Park Avenue igjen. - Mattis, jeg må akutt på do, la oss finne en kaffebar i nærheten.Småtrippende forteller jeg ham om hvordan min diktafon ikke plukket opp noe lyd, men at vi - gudskjelov! - hadde hans NRK-opptaker, det er nesten så jeg gir ham en klem for å ha reddet hele intervjuet.Mattis svarer ikke, han ser faktisk litt unnvikende ut, nesten skyldbetynget. - Henrik, jeg kan like så godt si det med én gang, jeg beklager asså, men jeg glemte å skifte batteri på NRK-diktafonen. Den konka ut etter ti minutter. Det eneste jeg fikk med, var de Mao-greiene.Jeg blir bare stående og svaie. - Men du, han smiler oppmuntrende, det er verre for NRK. De får ingenting. Du fikk da i det minste autografen hans. Hei, er ikke det der borte en Starbucks? Henrik H. Langeland (f. 1972) er forfatter og redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet.