Interessant og underlig roman

"FruHerre har stemt ethvert menneske i en toneart, og Kasper kunne høre den. Bedst i det korte, ugarderede øjeblik, hvor de var tæt på, men endnu ikke vidste han lyttede". Slik presenteres vi for hovedpersonen: Klovnen Kasper Krone (42). Han har en eksepsjonell hørsel, han kan høre trærne gro, forskjellen på alle kirkeklokkene i København (nyttigere enn man skulle tro!) og folks personlighet. Men den rolige stemningen i romanens åpningslinjer varer ikke lenge. Allerede i første kapittel gjør "den stille pige", ti år gamle KlaraMaria, sin entré, som en som søker Kasper Krones evner som helbreder og noen sider senere hvisker til ham at hun er kidnappet. Deretter følger vi Kasper gjennom et merkelig møte i Justisdepartementet. Han skylder millioner av kroner og trues med utlevering til Spania. To munker er mystisk tilstede, og Kasper kommer seg unna ved å late som kontorsjefen har hatt et upassende forhold til ham. Forvirrende? Ja, absolutt. Iløpet av de første titalls sidene får leseren slett ikke tak på hva dette er, hva slags historie Høeg forteller. Men så begynner tilbakeblikkene, og leseren får sakte vite litt hva som har skjedd tidligere.

Rørende og morsomt.

En klassisk klovn spiller på hele registeret fra den dypeste tristhet til ren glede - og Høeg lar sin fortelling om klovnen gjøre det samme. Her er kloke, rørende betraktninger og merkelig morsomme scener, som når Kasper biter en fiende i nesen og samtidig ber til FruHerre om å la ham finne en dyktig plastisk kirurg.Det er kort vei fra filosofien til hverdagsligheten, som i følgende betraktning: "Poker havde en dybde og kompleksitet som Bachs musikk, en sikkert meldt og rytmisk spillet hånd varede omtrent så længe som en af de små koralbearbejdelser, Bach ville have været en stor pokerspiller, hvis han ikke havde haft så travlt."

Motstand.

Høeg drysser musikalske henvisninger utover sidene, og jeg skulle gjerne fått mer ut av dem. De som kan høre stykkene for seg, vil nok ha stor glede av det. I det hele tatt berører Høeg en rekke temaer: religion, økologi, naturvitenskap, matematikk. Lesningen glir ikke lett, her er mye motstand, ikke bare fordi det er så mange personer å holde rede på og så mange referanser å forholde seg til, men også fordi Høeg kan skrive irriterende - som når han idealiserer det moderlige, kvinneligheten, på en slags new age-aktig måte (Gud tiltales for eksempel FruHerre i Kaspers mange bønner). Men han tar seg inn igjen.

Dypt alvor

. "Den stille pige" kan leses som en til tider heseblesende krimhistorie. Jakten på KlaraMaria fører Kasper hit og dit i København, ned i kloakksystem og inn på sykehus.Det er svært spennende, særlig fordi det er umulig å bli klok på hvem som er gode og hvem som er onde, både for Kasper og for leseren. Peter Høegs store kunststykke er likevel at han evner å vise oss noe annet. Tvers gjennom spenningen og all ytre staffasje kommer mening sigende. Boken vil fortelle oss noe som ikke kan sies direkte, noe i retning av at ting kan være dypt alvorlig og svært morsomt samtidig, at verden er komplisert og at våre muligheter er utallige. Om "Den stille pige" virkelig er ekte dyp og klok (hva nå det måtte bety), eller om jeg er forført av Peter Høegs intellektuelle stil, briljante penn og eventyrlige fortelling, er jeg ikke helt sikker på. Uansett føles romanen dypt meningsfull når siste side er snudd, og jeg får lyst til å lese den en gang til.