I sin nye roman fremstår Helene Uri som en slags didaktisk forteller med gjenklanger av tidligere tiders beretterkunst. Hun forklarer seg om hva hun skriver, hvorfor, hva som er viktig, hvem som er hovedpersoner, bipersoner. Hun er også opptatt av å drøfte historien(e)s tilblivelse og mer generelt valg av språk og metaforer. Grepet har sine sjarmerende og muligens antikverte sider, noe à la føljetongromanen, men når disse direkte meddelelser til leseren fra forfatterens verksted gjentas et visst antall ganger, vil det få et lett masete preg. I det hele tatt er hangen til gjentagelser stundom på grensen til det slitsomme, og det skal ikke stikkes under stol at fremstillingen av og til kan bli nokså pratsom.

Sentrale aktører.


Det forskermiljø som beskrives, arbeider hverken med paleontologisk, diakronisk eller synkronisk lingvistikk, men holder til på Institutt for futuristisk lingvistikk, opprettet av forfatteren. Her forskes det blant mye annet på dialektutviklingen i den nye bydelen rundt operaen i Bjørvika og sterke verb på vikende front. (Forfatteren har også opprettet Institutt for omsorgslingvistikk, "som var beryktet for kroniske internkonflikter".) Bokens sentrale personer blant de futuristiske forskerne er 33-årige Pål Bentzen, rødhåret kvinnebetvinger som etter en opprivende episode, kalt Hendelsen, for alltid er bundet "tett til sin mor". Hans nærmeste overordnede er Edith Rinkel; hun fyller 50 i løpet av boken. Edith har mani for sko og sans for humler, og også hun er sysselsatt med hektisk sex, fortrinnsvis med sine studenter. Pål er tiltrukket av henne, men det skal bli Nanna Klev, en yngre forsker som "skinner av godhet", han faller betingelsesløst for.

Forutsigelig.


Det er mellom disse tre handlingens skjebnedrama utspilles, men temmelig tidlig gir forfatteren altfor mange hint om utgangen. For en av aktørene skal tittelens tilknytning til Rudolf Nilsens dikt kanskje heller gi assosiasjoner i retning av Nordahl Grieg når det hele er over. Men selve intrigen blir for gjennomsiktig - hvem som utnytter hvem og hvem som hodeløst lar seg utnytte - og dermed aldri direkte spennende.Romanens verdi ligger først og fremst i den tildels fremragende satiren og det overskudd av humor, ertelyst og tidvis skadefryd som gjennomsyrer verket. Riktignok har forfatteren i intervjuer latt seg forlyde med at hun sa opp sin stilling som førsteamanuensis i lingvistikk ved Universitetet i Oslo fordi hun røk uklar med sin sjef, men man skal være usedvanlig sjelesart og hårsår for å oppfatte boken som noen besk takk for sist, enn si hevnakt. Det er likevel åpenbart at det nettopp er hennes faglige bakgrunn som gir viddet gnist og kraft - og troverdighet, men jeg leser ikke "De beste blant oss" som noen nøkkelroman.

Komiske effekter.


Helene Uris ordforråd er rikt og mangefasettert som anstår seg en språkviter, men det er et annet aspekt ved teksten som først og fremst slår leseren: Den ironiske undertonen som kan spenne fra den blide fleip til den milde sarkasme. Ved hjelp av uventede ordsammenstillinger skaper hun komiske effekter, som i denne personkarakteristikken: "den litt lutryggede, sympatiske verbalsyntaktikeren", eller ved utsagn som
"Universitetet er som understerilisert hermetikk. . . befinner seg i en tilstand av kronisk botulisme". Jeg er forvisset om at forfatteren har hatt det morsomt under skrivningen.