"(...) og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden / og plutselig vite at hver eneste av oss er et individ / selv om det ikke er individualisme nok til alle." Verselinjene som er hentet fra Geir Gulliksens fine dikt "Alt dette skal begynne en gang til", kunne ha stått som en epigraf til Trude Marsteins omfangsrike og svært ambisiøse myldreroman "Gjøre godt".

Spennvidde.


Det er i hvert fall fullt mulig å lese utgivelsen som en tematisering og demonstrasjon av en slik innsikt; at vi alle er subjekter i verden, uten at det er individualisme nok til hver og en. Hele 118 jeg-fortellere blir i boken fremstilt som ulike bevisstheter som samtidig er ikke-individualiserte i kraft av et så å si identisk språklig uttrykk. Det vil si at gamle og unge, kvinner og menn, kort sagt et helt register av personligheter, er utstyrt med det samme knappe, konkrete språket, som i tekstmassen flyter fortløpende av sted uten avsnitt eller andre avbruddsmarkører, og slik befinner boken seg i et interessant spenn mellom det individuelle og det kollektive.

Filigransarbeid

.
Det er ikke noe problem å forestille seg at et slikt gedigent romanarbeid, som strekker seg over nærmere 500 sider, lett kunne ha blitt et usammenhengende og forvirrende kaos. Slik er det imidlertid ikke. I sentrum for hendelsene, som utspiller seg i en hvilken som helst norsk småby, en hvilken som helst varm helg i juli, står et fødselsdagsselskap og en fetert 50-årsjubilant. Ut fra dette selskapet forgrener historiene og fortellerne seg på kryss og tvers i det som etter hvert fremstår som et omhyggelig uttenkt filigransarbeid, der nye forbindelser og perspektiver stadig vekk trer frem for den forbløffede leseren. Og slik kommenterer boken, på en helt udramatisk, men fortettet måte, de fleste aspekter ved tilværelsen: En sier noe dumt på jobben, en blir far for første gang, mens en annen får ny frisyre.

Teknisk upåklagelig

.
"Gjøre godt" er en roman som først og fremst imponerer i kraft av den tekniske briljansen forfatteren legger for dagen. Boken er nærmest perfekt komponert i en todelt sirkelstruktur som langsomt nærmer seg det punktet den startet, og inntrykket av håndverksmessig perfeksjon blir ikke mindre av alle de ørsmå detaljene som knytter mange av de ulike historiene sammen. Spørsmålet er imidlertid om utgivelsen evner å vekke leserens empati, slik Marstein selv uttrykker håp om i et nylig intervju. På samme måte som det ikke finnes individualisme nok til alle de 118 fortellerne, tviler jeg nemlig på om det finnes innlevelse nok til hver og en av dem. For mitt eget vedkommende er det i hvert fall slik at romanen hovedsakelig berører og engasjerer som en kollektiv fremstilling. Det er med andre ord ikke den enkelte bevisstheten som står for meg som uforglemmelig, men snarere selve mylderet av dem.