Hovedpersonen Hasti er ikke vakker. Han er 78 år gammel, helfet og tidligere bryter. Han har dårlig hjerte og sannsynligvis leverkreft. Hans kone døde av brystkreft for noen år siden, men han har en voksen datter. Først etter en stund får vi vite at konen het Eilein, det vakreste navnet Hasti noen gang har hørt.Enda senere hører vi at Hasti en gang reiste tilbake til landet han først kom fra, og ble borte fra familien i to år uten livstegn, uten at dette later til å ha innvirket på forholdet. Sitt første hjemland forlot han som 15-åring på grunn av den sinte moren.

Syklisk dans.


Ingen steder har navn i denne boken, og fortellingen er en syklisk dans, hvor nye elementer kommer til for hver runde, omtrent som i Ravels "Bolero". Leseren må modnes, historien må synke inn før den utvides og gjentas. Når den er fullført, stanser den, uavhengig av det episk konvensjonelle målet man syntes å ane i begynnelsen.Den tekniske fortellerrammen er Hastis reise til en øy, en hovedstad og en flyplass som er så presist beskrevet at det må være et poeng i seg selv når de ikke kalles Island, Reykjavik og Keflavik. Kanskje steders tilfeldige navn er uvesentlige. Etter noen dager setter han seg på bussen rundt øya; rundreisen tar en ukes tid. Først får vi umiddelbare reisebeskrivelser, dernest glir fortiden sømløst inn i nåtiden etter hvert som reisen går sin gang, i tilbakeblikk som føles som samtidsopplevelser. Kanskje tidsrekkefølger heller ikke er så vesentlige, skjønt rekkefølgen tingene skjedde i da Hasti traff Eilein, presiseres omhyggelig.

Skjønnhet og helligdom.


Naturopplevelsene har en svært fremtredende plass i romanen og skildres i et variert, vakkert og kyndig språk, uten frykt for sjeldne eller avleggse betegnelser og uttrykk som skaper poesi, skjønnhet og liv. Hastis klatringer på øyas fjell blir henimot hellige handlinger, både fordi landskapet selv har et skjær av helligdom for menneskene han møter, på grunn av de uttrykkssterke mengdene av liv han vandrer iblant i form av dyr og planter, på grunn av kontrasten mellom alt dette livet og den øde ørkensletten innenfor, og fordi han må overvinne sine egne fysiske skrøpeligheter for å klare det, slik at det blir livet han satser når noen sier ham at han må opp på det og det fjellet.

Farger og kunst.

I naturen inngår også fargene - hele spekteret, men særlig blåfargen. Stadig like sømløst glir naturskuet over i kunsten; foruten en utilstrekkelig mengde klær later Hasti kun til å ha med seg én bok på reisen, om den toskanske renessansemaleren Fra Angelico. Særlig ett av hans malerier går som ledemotiv i boken, Fra Angelicos versjon av bebudelsen til Maria. Det er en bebudelse om liv, om verdensavgjørende liv som skal bæres av hovedpersonen i maleriet. Til tross for at Hasti er en helfet, 78 år gammel, syk mann, oppstår det en sterk parallell mellom romanen og Fra Angelicos klosterfreske. Sterke elementer forbinder de to: blåfargene, den stillferdige, lavmælte beskjedenheten, det nedadvendte blikket - som i boken riktignok er noe jeg leser inn som en slags underforstått metafor, men som på maleriet er reelt gjengitt. Merkelig nok får skildringen meg like mye til å se for meg den franske Barbizon-maleren Millets "Angélus", men det er en annen historie og har kanskje noe med stemning, høytidelighet og religiøs ærefrykt å gjøre?Alle virkemidler trekker sammen i dette formfullendte og meget bevisst komponerte verket. Leseren suges inn av den suggererende, antydende stilen, hvor bare de nødvendige bestanddelene fortelles, inntil det kommer flere elementer i neste runde, som i en gammel sang med vers på vers. Bussturen gjentar seg også - opp langs en fjellside, ned i en fjorddal, langs en foss, forbi saue- og hesteflokker. Om og om igjen, men med stadig nye elementer. Og midt i enstonigheten skifter landskapet likevel hele tiden, i likhet med leserens erkjennelse. Boken er kanskje en reiseskildring av et normalt, godt menneskes vei mot døden, men den er likevel en fabelaktig hyllest til livet.