På mange måter er det befriende å lese Eli Hagens bok. Den er blottet for mange taktiske vurderinger som preger de fleste politiske biografier i Norge. Hun skriver ærlig, men samtidig svært subjektivt og utleverende om politiske motstandere i og utenfor eget parti.

Sårende.

Men når hun forklarer hvorfor hun har valgt å utgi boken - fordi hun og Carl I. Hagen er blitt utskjelt og såret - halter det når hun svarer med samme mynt. Hvis dette har vært så sårende som hun selv sier, er det forunderlig at boken er gjennomsyret av krenkende og giftige karakteristikker av andre. Mange av dem har aldri offentlig vært i nærheten av å bruke tilsvarende språkbruk om ekteparet Hagen. I så måte er det merkelig at forlaget for eksempel slipper igjennom bemerkninger om døde stortingsrepresentanter som har hatt "en del damer" på si. Litt overraskende er det også at en kvinne som føler seg uthengt på grunn av sin selvvalgte frisyre, velger å stemple andre kvinnelige politikere ut ifra utseende og klesdrakt.

Innflytelse.

Eli Hagen er ikke hvilken som helst hustru. Hun er en av de mest innflytelsesrike kvinnene i ett av Norges største politiske partier. Ingen andre politikere har hatt større innflytelse på Carl I. Hagen enn henne. Hun har coachet ham foran TV-opptredener og gitt politiske råd om viktige veivalg. Flere steder skildrer hun åpent hvordan en ensom Hagen ikke har hatt andre fortrolige å rådføre seg med når det har stormet som verst. Derfor er det ikke uinteressant når hun avslører at hun nærmest avskyr Kjell Magne Bondevik og assosierer ordet arrogant med partiet Høyre.

Privatliv.

Da boken ble presentert i går, understreket hun behovet for privatliv og mente at mange i pressen hadde vært på jakt etter ekteparet Hagen som privatpersoner. Hvis noen av hensikten med boken har vært å verne om eget privatliv, er boken en skivebom. Boken blottlegger ekteskapskrangler, sjalusi og problemer med "mine og dine barn". Hagen selv bedyrer at han ikke har lest boken før den kom ut. Det er sannsynligvis sant. Hvis ikke, kan det hende han hadde strøket både det ene og det andre - f.eks. avsløringen om hvordan Frp regisserte de TV-overførte landsmøtene på 90-tallet.Statsvitere finner ingen store nyheter i boken. Men folk flest - som Frp henvender seg til - vil sikkert mene at boken er leseverdig. Den er lettlest, engasjerende skrevet og blir ganske sikkert en salgssuksess. Hvem har ikke lyst til å les mer om bomsen" Einar Lonstad eller den "usjarmerende" Erna Solberg?