"Kostelegste, kostelegste, kostelegste!", ropa Gollum. "Kostelegsten min! Å, kostelegsten min!"- Jeg har ønsket å gi språket en egen tyngde i boken, og jeg har valgt et oversettergrep som gjør meg til medskaper. Språket er en del av kulturarven, og mange skjønner kanskje mitt kulturpolitiske ståsted når jeg har latt den edleste av dem alle, alvedronningen Galadriel, snakke tilnærmet Aasens landsmålsnormal fra 1864. Du kan godt si at boken et kulturpolitisk innlegg, og enkelte har kalt den en anti-urban bok. Jeg synes det er viktig å ta vare på ting, og ikke la det forfalle. Det er derfor jeg er aktiv i målsaken. Hvis vi ikke holder kampen ved like, taper vi hegemoni. Det blir det samme som flere bygninger i Oslo. Man har vedtatt å verne dem, men hvis man ikke bruker krefter til å holde dem ved like, blir de bare stående og forfalle, sier Eilev Groven Myhren.

Sovende ord.

Etter at en annen Tolkien-oversetter ga opp forsøket, har Myhren jobbet i tre år med å oversette Tolkiens hovedverk "Ringenes Herre" til nynorsk. Nå heter boken "Ringdrotten". Men Myhren har også ønsket å gi boken et ekstra aspekt. Han har gitt alle skapningene i fortellingen ulike dialekter, og knyttet språket opp mot norsk folkloristikk og mytologi. - Tolkien var veldig opptatt av å bruke dialekterord som stammet fra gammelengelsk i "Ringenes Herre", og har en referanseramme bygd opp av norrøne kved og nord- og vestgermansk folkeminne. Jeg har prøvd å rette meg etter hans diktersyn og hans utvikling av språket, og sammenligner det med utviklingen av nynorsk fra dialekter og norrønt. Ambisjonen ved å bruke alle nyanser som finnes i nynorsk og norske dialekter, har vært at identifiseringen skal bli sterkere - noe jeg savnet i bokmålsutgaven. Jeg har også valgt å prøve å gjeninnføre ord og begreper som holder på å gå tapt eller sover, forteller Myhren.

Orker fra Oslo.

"Eg er komen", sa Frodo. "Men no vel eg å ikkje gjera det eg kom etter. Eg vil ikkje gjera dette. Ringen er min!"- Hobbitene i boken snakker tilnærmet eller normalisert dialekt fra Ål i Hallingdal. Frodo, Pippin og Lentu er blant hobbitene i overklassen, og snakker mindre bredt enn bøndene - som Sam Gamjei."Husbond, husbond!" ropa Sam. "Alvadn vilde sannele ha gjort ei vise um detta, um dei ei gong fingo vita um det!"- Det var enkelt med hobbitene - jeg leste bare hva Tolkien skrev om dem. De må selvfølgelig ha et bygdemål. Dermed valgte jeg en dialekt, og ga dem et skriftspråk som er rundt 100 år gammelt, forklarer Myhren. Han har latt menneskene fra Gondor snakke slik de gjør i Rauland i Telemark, mens de slemme orkene snakker slik de gjorde i Vika i Oslo i gamle dager."Det æ'kke tid til å kverke dei skikkelig", sa ein. "Ikkje tid til moro på denna turen.""Det får så værra", sa ein annan. "Men koffor ikkje drepa dei snøgt, drepa dei no? De er ei fordømd plage, og vi har lita tid." - Orkene prater det Tolkien kalte et "kråkemål" - et blandingsmål av nynorsk og andre dialekter. Tolkien ville at det skulle se søplete ut, for orkene er udannede og bruker et språkmål som stinker, opplyser Myhren.

Ingen kjerringdronning.

Alvene er en helt annen sak. Oversetteren blir nesten salig når han prater om dem og Ivar Aasens norske ordbok fra 1873.- Tolkien skriver om både gråalvisk og høyalvisk - et eldgammelt tungemål som var det første som ble nedskrevet. Jeg har jo et språkhistorisk aspekt, og har latt alvene i min oversettelse snakke tilnærmet Aasens landsmålsnormal av 1864. Problemet kom da jeg skulle skrive om Galadriel - alvedronningen. Kjerring er mer nedsettende på bokmål enn nynorsk, men på bygda er alle damer kalt kjerring. Jeg tok likevel ikke sjansen på å bruke et nedsettende ord om Galadriel, sier Myhren."Ynskjer du å sjå no, Frodo?" sa fruva Galadriel. Han har endret mange person- og stedsnavn i "Ringdrotten" og brukt gammelengelske ordbøker og norrøne ordbøker som Oxford English Dictionary og Ivar Aasens norske ordbok fra 1873. Myhren er meget fornøyd med det nye navnet til edderkoppen Hutula."Aldri før hadde noka fluge kome unna dei netta Vevkjerringa hadde spunne, og di større var harmen og svolten hennar no."

Et forfallent Norge.

- Stednavn er endret, men tenk på de stedene som i dag vil kaste bort hele sin identitet. Ta Mysen, nei, ta Otta - et bygdesentrum med ambisjoner. Det ser ut som en bygd, men de vil på død og liv kalles en by. Kan man ikke se sin heder i å være en bygd. Det er da ikke noe negativt i det! Et annet kulturpolitisk aspekt er at noe er fint og noe mindre fint. Og det er ikke fint nok ikke å bo i byen. Tolkien så et forfallent England og "Ringenes Herre" var hans gave til det engelske folk, et ønske om å gjenvinne en mytisk fortelling fra landet - verne om det som er godt. Han ønsket å skape en vekkelse, en kulturell vekkelse, vinne noe tilbake, og få England til å blomstre igjen. Kan "Ringdrotten" hjelpe mot et forfallent Norge, så er det kanskje håp om å finne igjen vårt lands sjel, avslutter Myhren.