På omslaget av britiske Diane Setterfields debutroman "Den trettende fortellingen" opplyser forlaget om at boken er en hyllest til den viktorianske 1800-tallsromanen. Det skulle man sannelig ikke tro. Store deler av utgivelsen fremstår nemlig snarere som en uinteressant og plump parodi på Brontë-søstrenes "Jane Eyre" og "Stormfulle høyder". Den norske utgaven av romanen er også utstyrt med en besynderlig anbefaling fra Anne B. Ragde: "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen." Rent bortsett fra at Austen, som mest av alt er kjent for sin subtile ironi og sine infame og treffsikre karakterskildringer, aldri ville ha skrevet en bok med så mange gotiske elementer som denne, vedder jeg for min del på at hun snur seg i graven av ren og skjær ergrelse.

Mindreverdig samtalepartner.

Hva er det da som er så galt med "Den trettende fortellingen"? Bokens hovedproblem er at den setter i gang en dialog med litterære forelegg den overhodet ikke kan måle seg med. Der "Jane Eyre" og "Stormfulle høyder", altså to av romanens sentrale referansepunkter, er eksempler på kvinnelige 1800-talls-forfatteres finurlige og komplekse skrivestrategier, på lidenskap, raseri og drama, er Setterfields fortelling for så vidt sinnrikt uttenkt, men samtidig blottet for både dobbeltbunner og ekte pasjon. Og da hjelper det så lite at den er skrevet i dyp kjærlighet til litteraturen fra det nittende århundret.Boken åpner med en rammefortelling der den unge Margaret Lea som driver et antikvariat sammen med sin far, mottar et brev fra Vida Winter, Englands mest berømte og folkekjære forfatter. Ingen vet noe om henne som privatperson, og ettersom hun nå er både gammel og syk, vil hun at Margaret skal skrive biografien hennes. Romanen pendler deretter mellom Vida Winters fortelling og Margarets, og ikke uventet viser det seg snart at det er visse berøringspunkter mellom disse to historiene.

Spilt av banen.

Utgivelsen er full av dobbeltgjengermotiv, forbudt kjærlighet, syke sinn, guvernanter, gamle gods, branner og andre elementer som hører 1800-tallsromanen til. Slik legger den opp til en intertekstuell lek som aldri fungerer fordi Setterfields egen tekst regelrett blir spilt av banen. Romanen er for øvrig holdt i et språk som er en bevisst etterligning av foreleggene. Det er neppe oversetterens feil at denne pastisjen ofte klinger ufrivillig komisk eller bare patetisk. Slik som her: "Først skjønte han knapt hva hun sa. Han kjente pulsen dunke i ørene. Synet ble tåkete. Han lukket øynene, men inni hodet var det vulkaner, meteorittnedslag og eksplosjoner. Da flammene døde hen og det ikke var annet igjen i hans indre verden enn et taust, herjet landskap, åpnet han øynene."Om en guvernante som opptrer i fortellingen, heter det at "hun var ingen Jane Eyre". Det samme kan sies om romanen som sådan: Den er virkelig ingen "Jane Eyre"; den fremstår snarere som en grov fornærmelse mot alle som setter pris på de store 1800-tallsklassikerne. ANNE MERETHE K. PRINOS