Debutanten Oddmund Vaagsholm har skrevet en samling tekster som i mangt kan gi minnelser om eksistensielle tomrom. Jeg-personen, som han flere ganger knytter sitt eget navn til, holder seg oppe ved hjelp av undring og fantasi; et sted skriver han at det "slår (. . .) meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve." Hans forestillingsverden er først og fremst preget av tvilrådige valg, men også funderinger over om livet er en drøm eller en film, og bokens tittel kan således tolkes på flere vis. Det samme kan bildet av Christopher Reeve på første innbrett. Han spilte Supermann på film, men hans liv gikk det skeis med lenge før tiden. Det er i hvert fall Vaagsholm om å gjøre å hensynke i overskridelser av dagliglivet, det hverdagslige, tilværelsens einerlei.

Morsomme sekvenser.

Derfor omgås han Kåre Willoch i noen for øvrig morsomme sekvenser, kanskje særlig da den pensjonerte politikeren "legger tøyormen rundt halsen på bestemoren sin". Han interesserer seg for kjente selvmordere i norsk offentlighet, og bekjenner sin "tro til Satan nede i kjelleren på TV 2-huset i Karl Johans gate sammen med noen venner av meg. Nils Gunnar Lie er med, Per Ståle Lønning, Tor Erling Staff, og sønnen hans, Trygve, som Satan har bedt oss om å ofre. Det skal vi gjøre."Wenche Foss er en annen av hans yndlingskjendiser. Boken avsluttes med et brev til henne, der forfatteren delvis identifiserer skuespillerinnen med sin egen mor, og omvendt: "... jeg husker at du spilte en vestlandsk mor så godt at jeg trodde du var moren min, slik husker jeg at mor var en vestlandsk mor som spilte så godt, at jeg trodde hun var Wenche Foss."

Nøkkelbegrep.

Nettopp begrepet identifikasjon er et nøkkelbegrep i "Det er noen mennesker her". Forfatteren fremholder at han "liker å spille i filmer, drømme meg bort, gå inn i kroppen til andre mennesker, inn i hodet deres". Kanskje føler han at han dras med en identitet uten bærekraft, uten kjerne, at han er prisgitt andres personlighet."Det er noen mennesker her" er et debutarbeid og bør innrømmes et visst slingringsmonn. Det er uansett umulig å overse at mange av tekstene ligger og vipper betenkelig på grensen til det likegyldige, og at noen deiser over på gal side. Det som kanskje er tenkt som hamrende gjentagelser, utarter ofte til mas. TERJE STEMLAND