Australieren Markus Zusaks forfatterskap er fremdeles ikke så veldig omfangsrikt, forståelig nok, ettersom han bare er 32 år gammel, men han har allerede satt sterke spor etter seg med sine fire romaner som lanseres i land etter land, snart som ungdomsbøker, snart som romaner for voksne. Han debuterte med "The Underdog" i 1998, og "Boktyven" kom i 2005. Nå foreligger den på norsk, i Henning Hagerups glimrende gjendiktning - måtte forlaget snart følge opp med de tre andre romanene også.

Sterke historier.

Zusaks foreldre var tysk og østerriksk. Han forteller selv at to av historiene moren fortalte, preget seg inn i bevisstheten hans for alltid. Den ene handlet om bombingen av München, da selv himmelen sto i brann; den andre var om den forferdelige lyden av forpinte mennesker som ble tvunget til å marsjere gjennom gatene - jøder på vei til Dachau.Disse to historiene er vevet inn i "Boktyven", men boken forteller en lang historie før vi kommer dit. Zusak har uttalt at han opprinnelig hadde tenkt å skrive en liten fortelling på drøyt 100 sider; "Boktyven" ble på 540. Han ble med andre ord trukket inn i skildringen, som fikk eget liv.

Et rikt liv i grusomhet.

Boktyven heter Liesel Meminger. Vinteren 1939 er hun ni år og på vei til München med toget, sammen med moren og lillebroren. Lillebroren har pustevansker og dør i togkupeen. Han blir begravet i nærheten av jernbanelinjen, og det eneste Liesel får med seg, er en bok hun finner ved siden av graven, hennes første bok og senere hennes kilde til lesningens kunst: en håndbok for kirkegårdsgravere. Så går reisen videre med neste tog.Moren og Liesel kommer til München-forstaden Molching, i nærheten av konsentrasjonsleiren Dachau. Der avleverer moren Liesel til hennes nye fosterforeldre, ekteparet Hans og Rosa Hubermann i arbeiderstrøket Himmelgaten. Hans er husmaler og spiller trekkspill, Rosa vasker tøy for mer velstående folk i landsbyen, blant annet ordførerfruen. Hans er vennligheten og forståelsen selv, Rosa er bisk og full av skjellsord, men varm og rettsindig. Om Liesels far hører vi bare et ord Liesel har vanskelig for å forstå: "kommunist". Moren forsvinner ut av historien nesten før den får begynt.Boken handler om Liesels liv i Himmelgaten, frem til gaten blir bombet i august 1943, og Liesel er den eneste overlevende. Det er et rikt liv, fylt av angst, forsakelse, nazistyre, krig og varme. Døden, fortelleren, er travelt beskjeftiget, og rystes over det han/hun/den tvinges til å se og gjøre. Døden er allvitende og fullstendig på det rene med hvordan historien kommer til å utvikle seg. Men allmektig er den ikke; dessverre er det menneskene som styrer.

Mesterlige skildringer.

Vi hører om livet i landsbyen rett før og under krigen, om nazister som kolonialhandlersken som nekter alle som ikke utbryter "Heil Hitler" alt i døren, å komme inn. Om tenåringen og den kompliserte bestevennen Rudy som vil være Jesse Owens. Om den merkelige nabofruen som spytter på familien Hubermanns dør når hun går forbi, og som allerede har mistet én sønn i krigen. Om nazistenes bokbål hvor Liesel benytter anledningen til å stjele en forbudt, "entartet" bok. Om ordførerfruen som ser gjennom fingrene med at Liesel sniker seg inn og stjeler bøker etterlatt av den drepte sønnen, og som etter hvert livner til takket være forholdet til den lesende Liesel. Vare, vanskelige forbindelser mellom herjede mennesker, mesterlig og innlevelsesfullt skildret i korte, forhåndsvarslede episoder.

Jøden, ordkilden.

I to år skjuler familien Hubermann en jøde i kjelleren. Max Vandenburg er en slåsskjempe fra Stuttgart; det hjelper ham ikke når jødeforfølgelsene eskalerer. Han har bare ett håp - Hans Hubermann i Molching ved München står i takknemlighetsgjeld til en venn av ham. Max og Hans er Liesels kilder til ord, og hennes veiledning i bruk av fantasien. Max skriver og tegner en bok til henne; han river ut ark av Hitlers "Mein Kampf", maler over dem med Hans' hvitmaling og skriver og tegner sin egen historie med en svart malerpensel. Den lille boken er gjengitt, og det er åpenbart et poeng at originalteksten skinner igjennom - men det virker noe merkverdig at denne originalteksten fra Mein Kampf er på engelsk i den norske utgaven!

Sterk og original

. Historier fra annen verdenskrig, om barn og voksne, tyskere og jøder, er blitt fortalt om og om igjen til det kjedsommelige. Det som gjør denne fortellingen så sterk og så original, er poesien, innlevelsen, teknikken, knepene, bruken av alle sanser, metaforene, synsvinklene og deres hyppige skifter - snart er det Døden som forteller, snart Liesel, snart Max, snart de andre voksne. Hovedhemmeligheten bak hele den forheksende virkningen røpes i bokens siste setning: "Jeg blir hjemsøkt av mennesker." Den presenteres som "En siste merknad fra fortelleren", det vil innen fiksjonsrammen si Døden - men Markus Zusak har også uttalt den på egne vegne. Det er denne hjemsøkelsen vi merker gjennom hele boken, og som gjør den stor.